Hundekjøring på villspor

«Gjennomgangen avslørte at det slurves mye med journalføringen, og det kan i flere tilfeller se ut som at dyrevelferden ikke er tilstrekkelig ivaretatt.»

Dette er et sitat fra en rapport som Mattilsynet har utarbeidet om Finnmarksløpet. Rapporten er omtalt av nrk.no/nordnytt, og saken er selvfølgelig et ubehagelig tilbakeslag for de som hardnakket avviser alle påstander om at langdistanse hundekjøring ikke drives på hundenes premisser.

I fjor ble det et kortvarig rabalder da Marit Holm, tidligere mangeårig sjefsveterinær for Finnmarksløpet, gikk hardt ut i VG:

– Sledehundkjøring er en flott sport, men den må utføres på hundenes premisser. Regelverket i dag åpner for det jeg vil kalle organisert dyreplageri. Enkelte av kjørerne gambler rett og slett med hundenes liv og helse i sin iver etter å komme raskest mulig i mål.

Marit Holm ble tiet ihjel av et nesten samlet norsk hundekjørermiljø – knapt en eneste framstående hundekjører, veterinær eller løpsarrangører uttrykte støtte til den den modige veterinæren. Selvfølgelig har debatten fortsatt internt i miljøet, fordi mange skjønner at sporten har et problem. Når bare halvparten av hundene fullfører det lange Finnmarksløpet flere år på rad, så er det åpenbart at ikke alt er som det burde være.

Men hva må gjøres?

Finnmarksløpet og Femundløpet svarer at de har en god dialog med Matilsynet, og viser til at det er gjort endringer i hviletidsbestemmelsene, at veterinærkontrollene er innskjerpet og utvidet. Men Mattilsynet har åpenbart ikke full tillit til at sporten har kommet på rett spor:

– Vi ser at arrangøren har fokus på dyrevelferd og dyrehelse, men den er ikke god nok. Her må det gjøres forbedringer (seniorrådgiver i Mattilsynet ved distriktskontoret Vest-Finnmark, Vibeke Elvenes til NRK).

Her er noen av anklagepunktene fra Mattilsynet mot Finnmarksløpet:

• I minst 45 av spannene hadde en eller flere hunder diaré. Av disse er det minst 20 spann som har blodig diaré på en eller flere av hundene.
• 9 spann har registrert oppkast på en eller flere hunder. Noen av disse er kombinasjon med diaré. Noen har også blodig oppkast.
• I minst 14 av journalene er det kommentert at hundene er for tynne og er ikke tatt ut. Én hund skal ha vært totalt avmagret.
• I cirka 10 av spannene er det registrert én eller flere hunder med hoste og økte respirasjonslyder. De fleste av hundene fortsetter videre i løpet.
• Minst to hunder er registrert med øyebetennelse.
• I 3 av spannene er det registrert halting. Kun én av disse hundene ble tatt ut.
• 9 spann har hovne ledd eller smerter i ledd. Ut i fra journalene ser det ikke ut til at noen av disse hundene ble tatt ut
• 7 av spannene er det anført at én eller flere hunder har enten potesår, potesprekker eller andre sårskader. Kun én av hundene ble tatt ut.

Jeg har tidligere uttalt meg kritisk til utviklingen i sledehundsporten, ut fra en mistanke om at konkurransefaktoren og kommersialiseringen de siste åra har tvunget fram en usunn holdning blant mange konkurransekjørere. Hovedproblemet er altså, etter mitt syn, holdningene blant kjørerne sjøl. Det er for mange som kjører over evne, det gjøres for mange feilaktige vurderinger i sporet og på sjekkpunktene.

Da må løpsarrangørene finne nye tiltak som tvinger hundekjørerne til å bli klokere, og ta riktigere beslutninger.

Debatten om hviletidsbestemmelser har versert i årevis, og alle mulige varianter av hviletidsbestemmelser har vært utprøvd, uten at det har gitt åpenbare positive konsekvenser.

Jeg vil derfor nok engang tillate meg å gjenta et forslag jeg har argumentert for flere ganger tidligere:

• Øk kravet til hvor mange hunder som må fullføre på hvert spann, fra 6 til 8 hunder.
• Tidsstraff for hver hund som må settes ut: 1/2 time ekstra hviletid pr. utsatt hund på siste sjekkpunkt med obligatorisk hviletid. Tidstillegget gjøres ut fra hvor mange hunder som forlater sjekkpunktet på siste etappe til målgang.

Scenario (etter at nytt regelverk er innført):

Hundekjører A kommer inn til siste sjekkpunkt med obligatorisk hvile i Karasjok kl. 18.00 som førstemann med 8 hunder foran sleden. Men det er åpenbart at kjøreren har presset vel hardt, og i løpet av den obligatoriske pausen krever veterinærene at kjøreren enten må hvile flere timer eller bryte løpet. Å ta ut ytterligere 2 hunder på grunn av dehydrering og redusert kapasitet er ikke aktuelt (ny regel). Etter obligatorisk 6 timer hvile, pluss 3 timer tidstillegg pga de 6 hundene som er satt ut, pluss ytterligere 3 timer pålagt hvile, får vinnerkandidaten kjøre videre kl. 06.00.

Hundekjører B kommer inn til Karasjok kl. 22.00 med 10 hunder foran sleden. Kjøreren har helt tydelig kjørt klokt og spart på kreftene. Alle hundene virker friske og blir med videre på sisteetappen. Spannet må hvile 6 timer obligatorisk pluss 2 timer tidstillegg pga. 4 hunder som er satt ut. Kan kjøre ut  kl. 06.00, nøyaktig likt med A.

Konsekvensen er ny og uventet spenning på slutten av løpet. Det som så ut til å være en sikker førsteplass for hundekjører A etter «dristig kjøring» er plutselig forvandlet til en høyst usikker posisjon. Hundekjører B har derimot kjørt seg opp mange posisjoner og truer nå ledelsen. Vil A med 8 hunder og totalt 12 timers hvile på sjekkpunktet klare å distansere B, som har hatt bare 8 timer hvile?

Sannsynligheten av scenarioet kan diskuteres, men jeg føler meg overbevist om at et krav om flere hunder til mål vil tvinge kjørerne til å tenke mer strategisk og kjøre mer hensynsfullt. Særlig kjørerne i det midtre og lavere skiktet der brytprosenten og sykdomsfrekvensen er høyest. Altfor mange av de nestbeste kopierer kjøreskjemaene til de beste – det tas ikke nok hensyn til egne ferdigheter og hundene de har foran sleden.

Standardargumentet mot å skjerpe fullføringsantallet på hunder foran sleden er at kjørerne vil ta større risiko i forhold til å presse slitne/skadde hunder til å bli med videre. Dette er et argument som jeg har store problemer med å forstå. For det første bør/vil veterinærene oppdage de mest åpenbare tilfellene – og for det andre vil hovedregelen være at det lønner seg å ta en halvtime tidsstraff framfor å risikere en tung hund i sleden.

Alle som har kjørt løp vet hvor risikabelt det er å ta med hunder som med stor sannsynlighet vil havne i sleden på en lang etappe. Dersom hundekjører A i scenarioet ovenfor velger å kjøre ut fra Karasjok med en halvskadet/dehydrert hund, som må i sleden tidlig på sisteetappen til Alta – så vil vedkommende med stor sannsynlighet risikere å tape forspranget til konkurrentene.

Det store flertallet MÅ møte dette tiltaket med å tenke nøyere gjennom sine egne ambisjoner i forhold til egne forutsetninger.

Så kan man undre seg over hvorfor denne endringen ikke blir tatt inn i løpsreglementet. Den mest nærliggende forklaringen er like ubehagelig som den er vanskelig å «bevise». Den gjengse oppfatningen blant hundekjørere er at Finnmarksløpet skal være «tøft og krevende». Det skal koste blod, svette og tårer å komme først til mål. Hundene lider lydløst og klager aldri. Så lenge de ikke dør av anstrengelsene, så overlever de, tross alt.

Min bekymring er likevel kanskje vel så stor for rennoméet til hundekjørersporten. Finnmarksløpet og Femundløpet har seilt på en medgangsbølge uten like det siste tiåret, mediaoppmerksomheten har eksplodert og omsetningstallene har steget rett til himmels. Men får vi mange negative presseoppslag om hundevelferden i åra som kommer, så frykter jeg at den ukritiske velviljen til tabloidpressen vil dabbe av.

De stygge historiene om dyretragedier er lette å finne på hvert eneste sjekkpunkt. Men journalistene har i årevis lukket øynene og gått forbi – av lutter velvilje overfor ivrige løpsarrangører, som gjør alt de kan for å skape folkefest og blidgjøre gavmilde sponsorer.