Den lange sledeturen hjem
Klokka nærmere seg halv ni torsdag kveld 2. februar 2006. I Bergmannsgata på Røros er det et øredøvende spetakkel fra 500 elleville huskyer som skal ut på langtur. Mine 12 firbeinte unge venner har ingen anelse om hva de skal ut på, men sjøl har jeg en beklemmende følelse av å stå på startstreken til et 70 mil langt blodslit.
Jeg har kjørt det korte Femundløpet et par ganger tidligere, og det gamle langløpet inn i de svenske skogene én gang. Men den nye Femundløp-traséen, som går på kryss og tvers av hele fjellregionen mellom Røros og Folldal blir noe helt annet. Den er ikke bare 20 mil lengre, løypa blir også mye mer kupert, og ikke minst mer utsatt for vær og vind fordi lange strekninger er lagt opp i høyfjellet.
Med andre ord: vi har noe å glede oss til!
Kluss og sommel i det overbefolkede startområdet gjør at jeg blir forsinket med påselingen av bikkjene, og dermed må jeg vente til alle andre har kjørt før det blir min tur. Men så kommer øyeblikket: Jeg løser slipp-knuten og de 12 bikkjene foran sleden drar til. Litt nølende i starten – de er helt uvant med å se både folk og andre bikkjer, og lurvelevenet i den trange bygata gjør at de uerfarne lederhundene sjangler litt hit og dit oppover den slake bakken.
Men så er vi brått alene utenfor bygrensa. Natta er svart og stille. Bare et svakt sus fra sledemeiene. Bikkjene får opp farta og jeg forstår fort at de er skikkelig på hugget. Mer enn vanlig også. De har fått skikkelig tenning og drar til med voldsom kraft. Utrolig morsomt å kjenne det enorme trøkket i spannet. Sist jeg kjørte ut fra Røros med 12-spann hadde bikkjene pådratt seg magesyke allerede før starten og tuslet mot Langen i et bedrøvelig tempo. Men nå er gjengen i kjempeslag.
Raskt men ungt
Jeg vet at jeg har et raskt, men ungt og uerfarent spann: sju av hundene er to og et halvt år, tre av dem er bare 18 måneder. De eneste veteranene på laget er ni år gamle Fia og åtte år gamle Ørn. Ørn er en tung muskelbunt, råsterk i motbakkene, men han har tempotrøbbel på flatene i når farten er stor. Fia er strengt tatt for gammel, og hun har et temmelig stritt gemytt, sær og egen så det holder – men hun gir seg aldri. Det skal jeg få erfare på slutten av turen…
Po og Ringo går foran på den første etappen. De er entusiastiske unghunder, raske og arbeidsvillige, gode styreledere, og jeg føler meg ganske trygg på de er tøffe nok i hodet for det som venter dem.
Mildværet de siste dagene gjør at den tre og en halv mil lange etappen inn til Langen ved nordenden av Femunden blir en fryktelig våt vadetur. Det er overvatn på de langstrakte sjøene som kommer på rekke og rad, og på det verste står jeg i vatn til oppunder knærne. Men bikkjene går og går så spruten står rundt dem.
På Langen er det to timers stopp og omstart. Raskeste spann inn hit kjører først ut igjen. Den faktiske kjøretida mi er egentlig helt i tetskiktet, men tullet i starten gjør at jeg kjører videre sånn omtrent midt i feltet. Herfra er det omtrent ti mil til det neste sjekkpunktet på Femundtunet helt i sørenden av Femunden.
På veg nedover Grådalen passerer jeg Lars Monsen. Jeg stusser litt over den moderate farten han holder, men sånn går det resten av natta også: Det er flott og jevnt driv i bikkjene, og vi passerer nærmere 10 hundespann i løpet av de nesten åtte timene vi bruker på turen.
En morsom heiagjeng
Ett minutt over ni klokkes vi inn på Femundtunet. Her møter jeg handlerne (hjelperne) mine: Tom Ludvigsen, Linda Villje og 16 år gamle Silje Brandsgård. En morsom heiagjeng som gir meg både varm mottakelse og kald leskedrikke på hvert sjekkpunkt.
På Femundtunet får jeg den første forståelsen av hvor stor avstanden er opp til teten. Bjørnar Andersen feide gjennom sjekkpunktet uten å stanse bare et kvarter før meg. Han hadde riktignok hvilt ute i sporet før sjekkpunktet, men etterlater ingen tvil om at han har lagt opp et beintøft kjøreskjema som en forberedelse til Iditiarod-løpet i mars. Pete Jahnsen drar ut 10.47, knapt to timer etter at jeg har kommet inn og tar opp jakten på Bjørnar. Her blir det et rotterace mellom to av norges og verdens beste hundekjørere – en helt annen divisjon enn den jeg stiller i.
Sjøl er jeg fast bestemt på å holde meg til skjema og hvile i seks timer. Det gjenstår 55 mil, og de unge bikkjene mine MÅ få nok hvile. Det røyner på å se at den ene etter den andre drar ut i sporet før de seks timene har gått, men jeg føler meg nokså sikker på at det er jeg som har rett, og at mange av de andre er for utålmodige. Løpet har jo bare såvidt begynt!
Klokken 15.00 er vi i gang igjen. Nå venter det sju mil til Søvollen og deretter åtte mil til Tynset. Dette området har jeg aldri vært i før, men ut fra kartet regner jeg med en nokså kupert og tung løype.
Blytungt føre
Utover kvelden og natta begynner det å snø og blåse, føret er blytungt. Pokker at jeg ikke bytta det utslitte belegget på meiene! Jeg sliter som en gal i bakkene opp fra Sølensjøen og opp i fjellet over mot Søvollen; løper, sparker, skyver, kjenner blodsmaken på tunga og melkesyra i lårene. Men det hjelper så lite, jeg tar igjen bare ett spann, og tolker det som et illevarslende tegn: De små og unge bikkjene mine er rett og slett ikke kraftige nok til å dra meg og sleden gjennom dette sandpapir-føret, det går så altfor tregt, og stigningen opp i fjellet er uendelig seig og lang.
Etter sju drepende timer kommer vi endelig inn på Søvollen. Men der er er det lite trøst og få – de fleste har kjørt videre nesten uten å stanse. Men jeg MÅ bare ta meg tid til å bytte ut det utslitte belegget, ellers kommer vi oss aldri over til Tynset.
En drøy time går med før vi er i gang igjen, men forandringen er nesten utrolig: nå går sleden nesten av seg sjøl, og bikkjene er i kjempeslag. I vindføyka oppe i høgfjellet drar de på med samme kraft som helt i starten av løpet. Men vi er én mindre i følget nå, jeg måtte sette igjen Guffen som var stiv som en sagkrakk i bakbeina. Han har et stivt løpesett som ikke er egnet for langdistanse, men jeg er lei meg for å ha mistet en betydelig del av motoren foran sleden. I toppform drar Guffen som en hest, men nå er han ikke med lenger.
Den første halvdelen av løypa over til Tynset er grei plankekjøring langs et nesten flatt og godt spor. Men så begynner blodslitet. Først en knallhard stigning flere hundre høydemeter opp til topps på det 1240 meter høge Vakkerfjellet, deretter en helt usannsynlig nedkjøring 400 høydemeter rett ned i bunnen av den trange Spekedalen. Så kommer et kort, slakt parti før et skilt peker rett opp til høyre. Her er det bare å jobbe igjen; sparke og løpe bak sleden og hjelpe de stakkars dyra oppover i høgfjellet.
Tom for næring
Etter et par kneiker til av samme slaget kjenner jeg at kroppen er tom for næring, og jeg sliter med motivasjonen. Hvorfor måtte de legge løypa opp og ned alle lier og motbakker – den virker nesten unaturlig oppsøkende. Jeg passerer et par spann og forstår at jeg ikke er alene om å slite.
– Vet du om det er langt igjen til Tynset? spør en oppgitt hundekjører jeg kjører forbi.
– Næææ, jeg vet ikke … antakelig mellom en og to mil, svarer jeg, uten å se på kartet.
Sannheten er at det gjensto nærmere fem mil, og det i et djevelsk kronglete og kupert terreng.
Ett sted ser jeg bikkjene bli borte foran sleden. Jeg ankrer opp, går fram på kanten og ser ned: De sitter i en samlet flokk på elveisen tre loddrette meter nedenfor og ser opp på meg.
– Kommer du snart? spør de med sine tause øyne.
– Vent litt, jeg kommer! svarer jeg og smiler over de rare dyra. De forstår åpenbart at de ikke kan dra til nå før jeg er klar, sitter der bare og venter på meg..
Så går jeg tilbake, tar opp ankeret, senker sleden forsiktig ned under meg og hopper etter sjøl. I et bedagelig tempo tusler vi videre langs den krokete løypa ned til sjekkpunktet og den obligatoriske 16 timers hvilen på Tynset. Vi er trøtte og slitne nå, både de 11 foran og den ene bak, men det går!
Tom, Linda og Silje møter meg på sjekkpunktet. Varm mat, masse drikke. Bjørnar og Pete kom inn seks og en halv time før meg. Lars Monsen en time før. Men det spiller ingen rolle, jeg er kjempefornøyd med innsatsen til gjengen min og har egentlig hatt en kjempetur så langt.
Klokken 20.34 er det på’n igjen. Jeg har fått sovet 5-6 timer totalt, en vidunderkur etter et par døgn praktisk talt uten søvn. Vi sklir over Glomma i fin fart, bikkjene virker friske og fine i beina, og vi er klar for stigningene opp mot Savalen. Det er nesten så vi kan kjenne lukten hjemme fra hundegården i Folldal. Nå har vi 13 mil foran oss gjennom høgfjellet. Det snør lett, men vindstille. Einunndalen i snøstorm er noe dritt, håper været holder seg!
Sunnmøringen Per Wedegjerde glir lett fra meg i de første harde kneikene opp mot Savalen. Et dårlig tegn! Han står avslappet på meiene og lar bikkjene jobbe – mens jeg løper som en gal bak sleden for å holde følge. Og det blir bare verre og verre, brattere og brattere. Og snøen blir stadig løsere, til slutt er sporet bare ei sukkersklie der de stakkars små bikkjene mine jobber livet av seg. Uff, ikke bra!
Men så flater det omsider ut, det går slakt nedover mot Savalen, og vi får en behagelig tur over Savalen i høy fart, jeg står bare og undrer meg over hvor disse firbeinte gærningene henter kreftene sine fra? Det er helt ubegripelig! Nå har de løpt snart i 40 mil og de fleste av dem ser ut til å være helt uanfektet. Jeg forstår det rett og slett ikke! De må ha gener av en fullstendig annen type! Sjøl klarer jeg ikke å løpe mer enn 50 meter sammenhengende i dette føret.
Kløftbekken
Vi stopper en time ved Kløftbekken. Hilser på Røde Kors folka som har vakt der. Koker opp vatn og forer bikkjene. Så går det videre innover Einunndalen i tett snødrev, men sporet er fortsatt godt synlig, og bikkjene jobber tilsynelatende uten å være slitne. Kanskje med et par unntak. Joda, jeg ser signalene, men er fornøyd likevel.
Vi passerer Råtåsjøen og det andre Røde Kors-laget, vinker til et ansikt bak et rimfrossent vindu. Kjører videre, og nå heller det nedover i sporet langs Nordre Depla idet dagslyset så smått begynner å krype fram.
Sporet langs Folla er stengt pga dårlig is og overvatn. I stedet skal vi følge skiløypa til turlaget østover mot Grimsbu. Men skiløypa er ei berg og dalbane som nesten tar knekken på oss. Den ene motbakken begynner før den andre er ferdig. At det går an! Nå er bikkjene skikkelig slitne. Jeg også. Jeg jobber så hardt at jeg blir kvalm. Får lyst til å spy. Biter tennene sammen. Vi skal hjem til Grimsbu!
I den absolutt aller siste lille bakken før det heller ned mot sjekkpunktet legger Ørn seg ned. Han vil ikke mer, ikke en meter til. Jeg ser det og setter i et hyl til lederhundene. Hvis jeg stanser nå er jeg redd at de andre også vil parkere. Og et hundespann som parkerer kan godt bli liggende i timevis, gjerne et halvt døgn – og da hjelper verken lokking eller trusler. Men skriket mitt vekker resten av spannet, og de drar Ørn opp av snøen. Og så er vi over bakketoppen – resten er bare nedover helt hjem.
Men nå tar jeg avgjørelsen: Vi sier at dette er nok. Vi må ikke kjøre lenger, vi må ikke verken til Tynset eller Røros. Vi har hatt en flott tur helt hjem til Folldal. 44 mil. Et helvetes slit, men en opplevelse for livet. Og hundene er bare ungdommer. Jeg vil ikke tyne dem. Denne turen skal vi avslutte på en fin og verdig måte. Med humøret på topp.
Tom, Linda og Silje prøver å overtale meg til å fortsette. Men jeg er et sta gammalt esel, og jeg nekter. Jeg har ikke konkurranseinstinkt nok til å bli med Lars Monsen & co opp i fjellet bare for å bli stående fast i den jævla snøstormen. Nå skal vi hjem og hvile og spise og sove.
Siste tur med gjengen
Fia er helt kaputt. Stakkars gamle dame. Hun skrubbet av huden på en av tredeputene på høyre framfot den andre dagen. Jeg har vært nøye med at hun skulle ha sokk på den foten hele veien, men de siste timene var jeg så sliten at jeg ikke orket å passe på. Og nå har det gått verk i såret. Mens vi ennå ligger på sjekkpunktet og tenker over situasjonen tar jeg henne ut av spannet og overlater henne til Tom. Jeg kjenner en klump i halsen. Den gamle sliteren er så stiv i føttene at hun knapt klarer å stå. Men likevel løp hun helt inn til sjekkpunktet. Det aller siste sjekkpunktet hun skal få oppleve. Hun har ikke gjort annet enn å løpe hele sitt liv. Jeg vet at jeg kunne sage av henne den ene foten og hun ville fortsett å løpe like fordømt. Der og da bestemmer jeg meg for at hun skal få leve til hun dør av alderdom, ikke en dag mindre. Hun er mor til fem av unghundene i spannet mitt, og hun har vært lærerinne for et kvart hundre ungdommer, lært dem å brøyte spor, lært dem høyre og venstre, lært dem at det å være sledehund betyr å løpe, løpe, løpe…
Men nå skal hun pensjoneres. Hun skal få bli med på mange turer, men ingen flere løp. Bare koseturer, med masse hvile og mat.
Takk for turen Fia!