Til topps på Mont Blanc

Jeg graver nå og da i gamle dokumenter på jakt etter min egen historie. Her kommer nok et litterært minne fra en forgangen tid, stadig under mottoet om at historien gjør seg bedre her enn nedstøvet på bunnen av en kiste.

Sommeren 1977 var vi fem kompiser på 16-17 år, som dro på Interrailtur til Chamonix for å klatre; Øyvind Spjelkavik, Ola Stavran, Ragnhild Amundsen, Hans Christian Doseth og undertegnede. Det ble med bestigningen av Mont Blanc, pluss en kort klipperute på Aiguille de l’M (video) og en vandretur på Mer de Glace. Uvær og stort snøfall gjorde det umulig å gjøre flere turer, og dermed reiste vi videre til Bergell i Sveits i håp om å finne bedre forhold der. Men vi ble jaget videre av mer uvær og endte til slutt opp med å klatre på solvarme kalksteinsklipper ved Les Calanques på Middelhavskysten utenfor Marseilles. Det er imidlertid en helt annen fortelling. Historien fra Mont Blanc sto på trykk over en helside i Romsdal Folkeblad lørdag 11. februar 1978:

* * *

Med Romsdalinger til toppen av Mont Blanc!

Jeg kjenner den forbannede kulen gnage meg gal – jeg har kjent den lenge – men jeg er så trett, orker ikke sette meg opp for å rette på den. Den ligger under veikryggen og gnager sitt fandenivoldske søvnfordriveri lang opp i min syndige sjel – men jeg er så trett … Det er ikke bare denne kulen – ved siden av meg ligger en eller annen og sender stygge lyder inn i øret mitt … en velrettet, hard knyttneve ut i natten og inn i noe mykt – sannsynligvis en eller annes maveregion, og den evindelige, rytmiske og selvtilfredse snorkingen forstummer. En stund, noen minutter, kanskje en hel time, slumrer jeg av visst i en slags bevissthetens grenseland. En stille, beskjeden kar som hensynsfullt sniker seg inn døra med et talglys i hånden gjør meg lys våken igjen. Og så … knapt før karen har knappet igjen siste knappen i nattskjorta, er det noen som tenner et lys i andre enden av rommet og reiser seg opp for å pakke sekken. Og andre følger etter. Klokka er kvart over to på natta, men så tidlig må man avgårde for å rekke til topps på Mont Blanc og ned igjen i løpet av dagen. Jeg gnir meg i øynene og setter meg opp, gnir meg enda mer i øynene og reiser meg opp og blir stående rett opp og ned i noen minutter, med kjakene hengende  mistenksomt lavt ned – skal vi stå opp nå?

Vi er på Goûter-hytta nesten 4.000 meter over havet. Flere i gruppa vår merker en tiltagende hodepine som et resultat av manglende aklimatisering. Men vi har reist langt for å gjøre denne bestigningen, og nå gjør vi oss klar til framstøtet mot toppen.

Vi knapper igjen knappene i bukser og jakker, tar på votter og lue og famler oss fram til døren og ut. Utenfor er det bare et langt skritt før man står på kanten av en, i natten, svært så mørk og sugende avgrunn. For å komme seg rundt hytta og opp i snøskråningen på baksiden må en gå langs en meter bred veranda som smyger seg rundt hushjørnene. Taulagene står i kø for å få starte, det er bitende kaldt, stummende mørkt og stjerneklart. Langt nede i dalen kan vi se utallige lys flimre uklart, tre tusen meter under oss. En egen stemning skapes her oppe i mørket, ved all den dempede pratingen, knasigen av stegjern mot stålhard is og forventningene til den kommende dagen. Vi ser med vidåpne øyne oppover i bekmørket, men makter ikke å ane konturer av fjell eller topper. Men vi vet at oppe der et sted finnes Dome du Goûter, og bakenfor der igjen … Mont Blanc.

* * *

Mont Blanc er, med sine firetusenåttehundreogsju meter over havet det suverent høyeste fjellet i Vest-Europa, nesten to hundre meter høyere enn det neste på listen, Monte Rosa i Sveits. Mont Blanc er den høyeste toppen i et 35 kilometer langt og 15 kilometer bredt, opprevet og storslagent og brefylt fjellmassiv i vest-alpene, på grensen mellom Frankrike, Italia og Sveits. Flere av toppene i dette massivet når langt over 4.000 meter, og både på disse og de nesten utallige tindenålene i området er det gått opp tusenvis av klatreruter av alle vanskelighetsgrader. Stortoppen selv, Mont Blanc, ble første gang forsøkt besteget av Horace Bénédicte de Saussure i 1760 og 1761. Men først 15 år seinere ble toppen nådd. I bitende kulde, klokken seks om kvelden, 8. august 1786, sto fjellføreren Jacques Balmat og doktor Michel-Gabriel Paccard, begge fra Chamonix, på toppen av Mont Blanc, det høyeste fjellet i Europa.

Balmat forteller:

Jeg besteg Dome du Goûter første gang 28. juni 1786, og jeg var alene. På veien ned igjen mot Montagne de la Cote møtte jeg tre menn som også var på leting etter etter en mulig rute opp på Mont Blanc, og disse tre mennene inviterte meg til å være med dem oppover igjen. Jeg takket ja til denne invitasjonen, dro hjem for å hente mer mat og utstyr, satte avgårde kl. 23.00 samme kveld og nådde dem igjen først kl. 2 neste morgen. Vi startet oppover med en gang og nådde toppen av Dome du Goûter ved middagstider. Vi hadde tidligere sett to menn på toppen av Goûter, og ettersom vi etterhvert var kommet inn i tykk tåke ropte vi på dem, og de svarte at de gjerne kunne tenke seg å slutte seg til oss. I stedet for å følge de andre gikk jeg alene oppover for å forsøke å bestige toppen via Blanche-eggen. Jeg nådde nesten toppen, men måtte snu på grunn av tåke. På veien ned igjen fant jeg ikke mine kamerater – de hadde gått ned og latt meg alene. Dermed gjorde jeg likegodt vendereis og forsøkte en gang til å nå toppen, denne gang via venstresiden. Jeg maktet å komme ganske nær toppen og hadde fin utsikt mot Val d’Aosta [i Italia], men fjellet var fullstendig dekket av tåke og jeg måtte gå ned igjen mot Grand Plateau, hvor mørket overrasket meg. Her ble jeg stoppet av en stor bresprekk som jeg om morgenen hadde krysset via en snøbru. Denne brua kunne jeg ikke finne igjen nå i mørket, og redselen for å bli «tatt av isen» tvang meg opp på ryggen igjen hvor jeg tilbrakte hele natten – min fjerde på rad under åpen himmel – ved å slå floke og stampe omkring i snøen. Da neste morgen opprant, uten at solen klarte å fordrive tåken fra toppen, gikk jeg ned igjen til Chamonix.

Bare noen få dager etterpå inviterte doktor Paccard meg til å gjøre et nytt forsøk sammen med ham. Vi startet den 7. august 1786, men klarte ikke å nå toppen før kl. 18 neste kveld. Vi var 32 minutter på toppen og gikk deretter ned til Montagne de la Cote, som vi nådde kl. 23 om kvelden. Den 9. nådde vi Chamonix kl. 8 om morgenen.

[Når man leser denne fortellingen om hvordan Balmat flere ganger «løp» opp og ned de nesten 4.000 høydemetrene mellom Chamonix og Mont Blanc blir det åpenbart at han må ha hatt en fantastisk robust fysikk og kondisjon …]

Siden Balmat og Paccards dager har fjellet blitt besteget et ukjent antall ganger. En kvinne ved navn Arabella Straton var først på Mont Blanc vinterstid, sammen med to guider fra Chamonix, 31. januar 1876. 26. februar 1904 besteg Hugo Mylius toppen på ski, og tilslutt må nevnes, som et kuriosum, at to politimenn fra Chamonix i juni 1968 brukte 8 timer og 48 minutter opp og ned fra politistasjonen ved Place de l’Eglise – en forbedring av den gamle rekorden på flere timer!

[Dagens fartsrekord (2012) innehas visstnok av sveitseren P.A. Gobet. Han skal ha løpt opp fra Chamonix  til toppen og ned igjen på 5 timer og 10 minutter. De fleste av de 200 som daglig bestiger toppen i sommersesongen nå til dags bruker 2 dager opp og ned, og da tar de gondolbanen de første par tusen høydemetrene både opp og ned …]

* * *

Klokka var 4 om morgenen, og fortsatt helt mørkt. Bak hytta kunne vi se en  lang rekke av virrende hodelykter sno seg oppover som en orm. Vi hengte oss på. Først en smal, men enkel snøkam, deretter oppover snøflankene mot Dome du Goûter. Det var hele tiden enkelt, men mørket gjorde at utsikten manglet totalt. En eller annen gang passerte vi 4.000 meter, og pusten gikk tyngre og tyngre; én fot fram, isøksa opp på siden, den andre foten fram – formen kjentes elendig!

I øst var himmelen i ferd med å anta en rødlig farge, og mens det stadig ble lysere rundet vi over Dome du Goûter, og begynte på de siste bakkene opp mot Vallot-hytta – vi gledet oss til en oppvarmet hytte hvor vi kunne puste ut i noen minutter. Men Vallot-hytta på avstand er forrædersk. Fire vegger og tak av aluminium, bitende kulde og et golv dekket av en halv meter snø, det var det vi fant.

Ti minutter, nok til å kjenne kulden sige innpå, var tilstrekkelig for oss. Med verkende hoder og hivende pust stampet vi oss videre oppover. Med noen få turer på noen av de mange mindre toppene først ville vi vel knapt merket de bratteste kneikene på toppryggen av Mont Blanc. Men totalt uaklimatisert som vi var, fortonet de siste få hundre metrene seg som et ork. Heldigvis var vi ikke alene om å ha problemer; flere steder møtte vi bleke, utkjørte personer med ansiktene fordreid i høydesyke grin. Innpakket i dunjakker sto de med hodene tungt hvilende mot isøksene, en etter en, i rekker oppover.

Fra Vallot-hytta på 4.362 moh. og oppover er ryggen trygg og bred, men de siste hundre metrene under toppen forvandles ryggen til en skarp egg. Her gjelder det å stokke beina rett. Ja, man må faktisk huske hvordan man skal bevege føttene for ikke å snuble – hvert steg er et selvstendig stykke arbeid som krever konsentrasjon. Men vanskelig klatring er det ikke, folk har jo faktisk besteget fjellet på ski.

En rund snøkul – det må være den siste – vi runder den og går noen meter nesten flatt bortover – der, nå går det ikke lenger oppover, vi er på toppen av Mont Blanc, 4.807 meter over havet!

Etter timers gange kan vi endelig løfte øynene fra den blendende hvite snøen og nyte det mildt sagt fantastiske rundskuet – de sveitsiske alpene med Matterhorns sylskarpe obelisk langt i det fjerne mot øst, og sørover i Italia hever Gran Paradiso massivet seg, og nordover og nærmere oss, dominerer den imponerende Mont Blanc fjellrekken med sine utallige, spisse topper og spir. Vi snur oss litt mer – på en klar dag skal en kunne se Lyon langt, langt inne i Frankrike – men vi gjør det ikke, et tjukt slør av tåkeaktig dis gjør at overgangen mellom himmel og jord er alle og ingen steder.

En stund blir vi på toppen. Fotograferer. Vi har med en liten norsk vimpel som vi fester til en av isøksene og hever høyt til værs. Men det er kaldt, en snikende kulde kryper inn mellom alle lagene av klær. Dessuten … pusten! Et par ganger får jeg i noen sekunder følelsen av å ikke få nok luft – en vond og klaustrofobisk følelse. Vi går ned. Ned kniveggen, ned de bratte kneikene, forbi taulag på veg oppover.

På en snarvisitt innom Vallot-hytta plukker vi opp sekkene som vi la fra oss på veg opp, og tar dessuten hver vår aspirin i håp om at den kan lindre noe av skallebanken. Så rusler vi videre i bedagelig tempo. I stedet for å følge samme veien som på opptur tar vi nå nedover Grand Plateau mot Grand Mulets hytta og Plan de l’Aiguille. Nedover Grand Plateau blir det varmere og vi stopper for å ta av vindklær og dunjakker. I brefallet ned mot Grand Mulets hytta stiger temperaturen ytterligere noen hakk og svetten pipler fram på pannen. Luften er endelig behagelig tykk, men fortsatt er vi over 3.000 meter. Vi gjør en kort stans og plukker av enda noen klær.

I varme solsteiken ankommer vi Grand Mulets i bare skjorteermene. Her tar vi oss fem minutter og kjøper en Cola – oh! – før vi rusler videre nedover, nedover og atter nedover. Fra toppen av Mont Blanc  og ned til Chamonix i bunnen av dalen er det temmelig nøyaktig 3.800 meter nedstigning. Den siste etappen går fornøyelig uanstrengt via en gondolbane – hundrevis av meter over den trykkende hete skogen og med en nydelig utsikt utover Chamonix-dalen. Vi ankommer Plan de l’Aiguille gondolbanestasjon ut på ettermiddagen, kjøper billett og stiller oss opp i køen.

Bak oss kan vi se Mont Blanc heve sin hvite snøkuppel tre tusen meter over oss.