En innendørs fjellvegg

Tungt og vanskelig.
Tungt og vanskelig.
Sist helg hadde jeg gleden av å overvære åpningen av Tyrilistiftelsens nye klatresenter på Lillehammer. En gigantisk og imponerende innendørs fjellvegg for veltrente ungdommer som ikke trenger å bekymre seg for rasfare og dårlige sikringer.

Som forhenværende tindebestiger har jeg en forestilling om at klatring egentlig skal foregå utendørs. Jeg husker ennå de tynne finérfliser som var skrudd fast på betongveggen i gymkjelleren på Blindern på slutten av 70-tallet. Det må ha vært en av landets første innendørs klatrevegger – og jeg likte den ikke.

Snakk om «forbitrede fingertak»! Jeg tror Dag Kolsrud var en av de ivrigste pådriverne for å skru den veggen, og jeg tror han hadde en slags pervers glede av å klore seg fast til de centimeter tjukke finérflisene.

Jeg likte det som sagt ikke, og siden den gang har jeg hatt omtrent samme innstilling til innendørs klatrevegger som til andre moderne treningsfasiliteter. Jeg har styrt langt unna.

Høyt henger de, nesten en halv taulengde over golvet.
Høyt henger de, nesten en halv taulengde over golvet.

Men jeg innser at min tid er forbi, og kan ikke annet enn å la meg imponere av den vertikale aktiviteten som bedrives innomhus nå for tida. I likhet med halvannet tusen andre tilskuere lot jeg meg trollbinde av Magnus Midtbø når han danset seg opp ei 8’er rute i Tyriliveggen. Han fulgte opp med en offisiell førstebestigning av en 9’er rute; «Challenge», tilsynelatende like uanstrengt den også.

Best husker jeg likevel 10-åringen som gikk en 6+ rute på topptau, med pappan som sikringskompanjong på gulvet. Guttungen hang etter sine tynne barnefingre og kastet seg oppover fra det ene mini-håndtaket til det andre i den overhengende veggen, helt til topps.

Makan! Da jeg var ung og sprek var grad 6+ forbeholdt den desidert eliten i landet. De norske klatrerne som kunne lede grad 6 kunne telles på noen ganske få hender.

Kolsåstoppen i Bærum var det desidert travleste treningsfeltet i landet på den tida. På en ekstra hektisk forsommersøndag kunne man i verste fall risikere å se to-tre taulag på «Hollywood», og kanskje 10-15 klatrere totalt i Øvre Sydstup i løpet av hele dagen. Og hvis noen gikk «Fandens hekletøy» i fri, så gikk det gjetord om bedriften i lang tid etterpå.

Utendørs klatretårn for de yngste med automatisk wire-sikring.
Utendørs klatretårn for de yngste med automatisk wire-sikring.

30 år seinere kommer det altså mellom ett og to tusen mennesker for å bivåne åpningen av en ny innendørs klatrevegg, som er halvparten så høy som stupene på Kolsås.

Klatring var en gang for lenge siden en friluftsaktivitet. I dag er det en idrett på høyt nivå, og de beste klatrerne er topptrente idrettsatleter på linje med hvem som helst andre. Ryggsekkene og anmarsjene er historie, men bevegelsesgleden er antakelig den samme.

Gratulerer med ny klatrevegg Tyrili! Jeg kommer nok på besøk, men jeg tror jeg nøyer meg med buldrerommet for de minste, eller en av nybegynnerrutene på bakrommet!

Høyt oppunder taket, nærmere bestemt 16 meter.
Høyt oppunder taket, nærmere bestemt 16 meter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.