«Jubileumsveggen»

Jeg har alltid hevdet at man er gammel den dagen man bruker mer tid på å skue bakover enn framover. I hvert fall mener jeg å ha erfart at eldre mennesker i mindre grad bryr seg om framtidige muligheter – de vil heller prate om forgangne tider. Kanskje er dette fenomenet i ferd med å innhente meg også – i hvert fall har jeg begynt å rote rundt i gamle papirer og bildesamlinger på jakt etter min egen historie. Og nå har jeg fått en idé om å friske opp igjen et knippe glemte skriverier med et håp om at de blir til større glede her på nettet enn om de fortsetter sin anonyme eksistens nedgravd i ei gammal kiste. Her kommer første tilbakeblikk, en beretning fra første vinterbestigning av den 1000 meter høge «Jubileumsveggen» i Hurrungane i påska 1979. (Reportasjen sto på trykk over 4 sider i Vi Menn nr. 35, august 1979.)

1.000 meter rett til værs

Den endeløse ventingen er det verste. Tjoret fast til fjellet i time etter time, med bare en halvmeter tau mellom meg selv og sikringsmidlene, er jeg tvunget til å stå rett opp og ned. Eneste mulige form for mosjon er å flytte kroppsvekten fra den ene foten til den andre.  For å korte tiden gjør jeg et forsøk på å plystre meg gjennom de Norsktopp-låtene jeg kan, men jeg klarer ikke mer enn et par.

Et lite snødryss sildrer ned ovenfra. Jeg snører hetten tettere sammen. Fra jakkelommen fisker jeg opp en liten sjokoladebit. Suger den langsomt ihjel. Venter. På hva?

Dette er standplassenes verden. To menneskekryp, bundet sammen med et centimeter tykt 45 meter langt tau, i en bratt fjellvegg. Jeg har ventet i et par timer nå – forsåvidt ikke så ille. På forrige standplass måtte Finn vente tre timer, eller kanskje det var fire. Og gangen før der igjen var det jeg som sto der. Slik har vi holdt på siden syvtiden i dag tidlig – som en orm med to hoder bytter vi på gå først. Det er drøyt ti timer siden vi startet fra leiren. Hans og Ulf har vel forlatt soveposene for lenge siden og begynt heisingen av utstyret fra siste natts overnattingshylle opp til den nye. Den skal graves ut i et snøfelt omtrent 50 meter under stedet der jeg nå står.

Hvor er vi? Vest i Jotunheimen, i Hurrungane, der fjellene er spissere og villere enn i «Heimen» ellers. En av toppene her heter Store Midtmaradalstind, og nordøstsiden av denne toppen består ikke av noe særlig annet enn et knapt 1.000 meter høyt loddrett sveip, uten hylleformasjoner av nevneverdig format.

Første gang noen klatret dette stupet var sommeren 1968 – 60 år etter at Norsk Tindeklub ble stiftet. Ralph Høibakk, Ulf Geir Hansen og Knut Støren brukte et par lange døgn  fra Midtmaradalens bunn opp til toppen på Store Midtmaradalstind. Siden har ruten hett «Jubileumsveggen» og blant norske klatrere har det navnet omtrent samme klang som «Trollveggen». For folk flest er den  helt ukjent.

Sist påske ble veggen klatret for annen gang. Det var samtidig første vinterbestigning, som ble gjennomført i løpet av syv dager. De fire som holdt hverandre med selskap underveis var Finn Dæhlie, Hans Chr. Doseth, Ulf Geir Hansen (en av førstebestigerne) og undertegnede.

«Jubileumsveggen» ligger temmelig avsides til, særlig vinterstid. Fra Turtagrø, der bilvegen ender, må en opp Skagastølsdalen til «Bandet» (1.756 moh.) og derfra ned igjen flere hundre høydemeter til bunnen av Midtmaradalen. Der begynner klatringen. Selve klatringen er ikke ekstremt vanskelig, men avstanden til sivilisasjonen og alle høydemetrene som må overvinnes til og fra veggen gjør at hele turen på sett og vis er vel så seriøs og krevende som f.eks. Trollveggen.

Vi brukte tre dager på å bære inn alt vi trengte. 300 meter tau, klatreutstyr, telt, kokeutstyr, brennstoff og proviant for fire mann i ti dager. Etter to dagers felles anstrengelser skilte vi lag. Finn og Hans Christian begynte klatringen opp mot det første snøfeltet i veggen, der leir 1 skulle legges. Samtidig sørget Ulf og jeg for at resten av utstyret ble båret inn.

Hele opplegget for en slik ekspedisjonsartet tur skiller seg nokså vesentlig fra vanlige klatreturer. Fremgangsmåten er den at førstemann klatrer på vanlig måte. Annenmann følger etter ved hjelp av en slags tauklemmer som lett kan føres oppover tauene, men som griper feste når de blir belastet nedover. De to siste foretar så transporten av utstyret. Det skjer ved en sinnrik talje-innretning som gjør at en forholdsvis lett kan heise selv ganske tunge sekker.

Den andre klatredagen hadde Hans Christian og Finn gjort unna store deler av strekket opp til det andre snøfeltet der leir 2 skulle ligge. Klatringen var av varierende vanskelighetsgrad, men de to siste taulengdene var temmelig harde. Hans Christian satte ny personlig rekord den dagen, mens Finn strevde seg opp det nedisete fjellet over ham. Fem timer med null bevegelse, på én og samme standplass!

I mellomtiden hadde Ulf arbeidet innbitt i flere timer for å etablere plass til enda et telt i leir 1. Han benekter konsekvent myten om tøffe klatrere som i døgn etter døgn nyter å plage seg selv med lange, slitsomme klatredager, og smiler seg gjennom lange, søvnløse netter. Leir 1 lå midt i et stort snøfelt med gode muligheter for å lage skikkelige bivuakkhyller. Ulf tok konsekvensen av dette og grov en tre meter dyp hule i full ståhøyde. Inne i denne, godt skjermet mot snøras og eventuelt snøvær, satte vi så opp et lite tunneltelt!

Dagen etter var det Ulf og jeg som skulle strekke «navlestrengen» helt opp til neste leir. Klatringen var nå en temmelig blandet fornøyelse. Lendet var nok noe slakere, men fjellet var dekket av steinhard mose som gjorde sikringsarbeidet til en møysommelig og tidkrevende affære. I tillegg hadde været forverret seg. Tett, tungt og ufyselig snødrev dekket til alle tak og gjorde klærne klissvåte. Tauene ble til stive, uhåndterlige «wirer» som måtte skyves gjennom taubremsene.

Det ble godt og vel mørkt før vi fant et sted å etablere leir 2. En times tid etter kom så Finn og Hans Christian med utstyret. Hans Christian hadde fått et anfall av en slags influensa med hodebank og feber. I en temmelig miserabel forfatning sank han sammen oppå en ryggsekk og lot seg overhodet ikke snakke til.

Vi satte først opp et telt som Hans Christian kunne krype inn i, og tilbrakte så halve natten med matlaging, finpussing av leiren og småprating.

Neste morgen, etter bare tre timers søvn, var jeg nærmest i en slags koma. Finn var derimot sprudlende opplagt, og da jeg stakk hodet ut av teltåpningen hadde han alt begynt å arbeide med tauvasene etter gårsdagens klatring. Hans Christian var fremdeles dårlig. Ulf ville ha hviledag. Det var derfor Finn og jeg som skulle gå løs på neste etappe: En 300 meters loddrett renneformasjon mellom leir 2 og 3. Den var så godt som uten hyller.

Vi klatret fire taulengder den dagen,  klatring som om sommeren sikkert bare hadde vært rimelig vanskelig, men som nå var ganske problematisk på grunn av is og snø.

Det begynte med en lang og enkel horisontal travers mot høyre. Så fulgte en taulengde diagonalt opp og tilbake igjen mot venstre, Her måtte hvert tak og riss graves fram fra snøen som lå plastret på veggen. En teknisk vanskelig taulengde førte så rett oppover til foten av en loddret, blank vegg. Stopp! Løsningen lå en en nydelig rissformasjon like rundt  et hjørne. Dette risset endte desverre i kompakt og samtidig råttent fjell, som vi imidlertid unngikk ved å pendle hengende i tauet ut til venstre, og så fortsette rett opp.

To timer før mørket ville umuliggjøre videre klatring hadde vi valget mellom å begynne på en ny taulengde eller gi oss for dagen. Vi valgte det siste og firte oss ned til leiren og soveposene.

Morgenen etter skulle vi ha hviledag, mens Ulf og Hans Christian skulle klatre. Men hvor lenge var Adam i paradis?  Hans og Ulf kom seg avgårde i sekstiden. Hans Christian var igjen i fin form og heltent på å gjøre en stor dag. Ved middagstider hørte vi rop høyt ovenfra. Omsider oppfattet vi at Ulf og Hans Christian ville ha oss til å rydde leiren og gå i gang med heisingen opp mot leir 3. Der røyk den hviledagen!

Hva hadde skjedd? Etter planen skulle vi ikke nå stedet for leir 3 før neste dag, eller kanskje til og med dagen etter der igjen…

Syv timer og elleve heisinger senere var vi alle lykkelig gjenforent, men nå 300 meter høyere oppe. Grunnen til det uventet raske tempoet var ganske enkelt at klatringen hadde vært greiere enn antatt, med relativt is- og snøfritt fjell. Vi hadde regnet med at mesteparten ville være tildels krevende teknisk klatring. Men Ulf og Hans Christian hadde kunnet gå mesteparten i fri, med ett unntak: Et fem meter overhengende parti med vanskelig fjell, som krevde mye tid og hodebry.

Ca. 75 meter over dette overhenget fant vi heldigvis en brukbar hylle der vi tilbrakte natten.

Morgenen etter våknet vi til et grisevær. Våt snø drev inn overalt og dekket til soveposene og ellers alt vi hadde av utstyr. Sikten var omtrent lik null. Med en viss motvilje forlot vi vårt lune rede og tok fatt på klatringen.

Sent på ettermiddagen samme dag, langfredag, befant jeg meg ganske nær toppen på «Jubileumsveggen», hengende i selen, ventende, mens Finn naglet seg fast til fjellet et eller annet sted over meg. Hans Christian og Ulf hadde etter hvert flyttet ustyret fra leir 3 til leir 4, og idet mørket var i ferd med å sige på, ropte Finn ned til meg at han var på standplass. Vi gjorde fast tauene og rappellerte ned til leiren.

Neste dag var dagen da det skulle skje…

Vi våknet et godt stykke utpå formiddagen. Været var bedre, men Finn var i en temmelig redusert forfatning. Kvelden før hadde han antakelig spist noe bedervet kjøtt, og hele natten hadde han vært plaget av kvalme. Før han tok på seg selen måtte han på do, og det å gå på do i vertikalt terreng er ingen spøk. Et ofte benyttet prinsipp er det som den klatrende filosofen Peter Wessel Zapffe kaller «Latrinenstellung mit Vorlage» [bæsjestilling med sikring]. Det foregår at ved at en fester seg i tauet, lener bakenden lengst mulig utover avgrunnen og lar det stå til. Noen utsøkt fornøyelse kan det ikke sies å være!

Kvelden før hadde Finn tatt standplass bare fem meter under et stort snøfelt. Dette ledet opp til en stor, horisontal hylle, som i sin tur ledet 150 meter bortover øvre del av Store Midtmaradalstinds nordflanke, over til nordvesteggen, som fører lett opp til topps på tinden.

Ettersom været var bra  og terrenget oppoover ville være betraktelig lettere enn vi var vant til fra den siste uken var vi temmelig sikre på å nå toppen da vi startet fra leiren den formiddagen.

Hans og Ulf byttet på med å klatre først. Som en følge av magesjauen hadde Finn mer enn nok med å holde seg på bena. Jeg fikk jobben med å gå sist og kveile opp tau og plukke med alt sikringsutstyr som de andre hadde satt igjen etterhvert.

For å spare tid klatret alle, så nær som førstemann, ved hjelp av tauklemmer. Men ettersom tauene gjennom lengre tid hadde vært i kontakt med fuktig snø dannet det seg en ishinne på dem, som gjorde at tauklemmene grep dårligere. Et par ganger da jeg ikke hadde passet på å fjerne isen fra tauklemmene kjente jeg hvordan hjertet slo bare hvert annet slag idet klemmene glapp og skled nedover tauene før de grep nytt feste, eller sikringsslyngen dro seg til.

Før jeg rakk å komme opp til det siste store snøfeltet, der en kan se hele resten av ruten tl toppen, hadde Hans Christian, Ulf og Finn rukket å klatre nesten helt til topps. Selv om klatringen for min del besto bare i å følge i de andres fotspor, hadde jeg likevel mer enn nok med å holde følge fordi jeg hele tiden måtte kveile opp de lange, stivfrosne tauene. Etter en ukes klatring med relativt moderat kosthold var heller ikke formen den aller beste.

Men den solbelyste toppen i lokkende nærhet og den skyggefulle Midtmaradalen, som jeg kunne se flere avskyelige hundre meter under meg hver gang jeg tittet ned mellom bena, innbød ikke akkurat til sløsing med tiden.

De siste metrene før toppen er alltid harde. Timers og dagers venting hoper seg liksom plutselig opp og krever sin utløsning. Heller ikke denne gangen var noe unntak.

Fullstendig nedsyltet av utstyr og ukjent antall meter tau kravlet jeg med hivende pust opp den siste, bratte bakken, opp mot den hvite toppskavlen. Den gren i mot meg i skarp kontrast til himmelen, som i løpet av de siste timene hadde gjennomgått en praktfull forvandling fra grått til blått.

Ett steg, to steg, tre, fire … hodet over kanten. Sol, himmel og snø i alle retninger…

Tre trette, men du verden så glade fjes gliser mot meg.

Toppen – vi er oppe!