Et maleri som aldri blir ferdig

Dette er historien om et maleri som aldri blir ferdig.

Bildet ble påbegynt en eller annen gang på midten av 1990-tallet, tror jeg, jeg husker ikke så nøye.

Det har hengt på stueveggen i år etter år, til glede og ergrelse, kanskje mest for å minne meg sjøl på at jeg bør fortsette å lage bilder.

Nå og da, med noen års mellomrom, tar jeg bildet ned fra veggen og ødelegger det. Det vil si; jeg omarbeider det, skraper og gnurer bort gamle linjer, endrer fargene, leter etter nye muligheter … så blir jeg lei og irritert … og henger det opp på veggen igjen.

Jeg har brukt de fleste tenkelige arbeidsmetoder på bildet, et acrylmaleri på 82×75 centimeter. Svinehårspensler, malekniv, hender, fingre, sand, sparkel, maleskrape, hoggjern, sandpapir, kniv, gaffel. Hvor mange lag med maling som dekker den originale finérplaten aner jeg ikke, men det begynner å bli ganske mange.

Opprinnelig var tanken antakelig å lage et pent landskapsmaleri som kunne pynte opp den daglige tilværelsen i sofakroken. Men den målsettingen har jeg gitt opp, tror jeg. Med årene har maleriet blitt en vedvarende prosess, og jeg håper den aldri tar slutt.

Jeg vet ikke om noen begivenheter som gir meg en så total følelse av ekstatisk frihet som å ødelegge mine egne «kunstverk». Å ta et maleri ned fra veggen, gå løs på de gamle penselstrøkene med malingsskrape og sandpapir og skrubbe bort alt det gamle – og begynne på igjen helt på nytt … det er en vidunderlig følelse, men også nifs og skummel. Prosessen er totalt irreversibel, den kan ikke angres, kan ikke gjøres om.

Jeg tror det handler om å slippe kontrollen. Gi slipp. Kjenne på følelsen av å være fri. Lete etter noe som skal komme, uten å ane hva det er eller skal være.

Beyond my control.

Men kanskje kommer likevel en dag da jeg slutter å deformere og reformattere, kanskje jeg gir opp og bare lar det henge der, som et minne om noe som var, det er ikke godt å si.