Det uovervinnelige søskenbarnet

I år er det 30 år siden Finn Dæhlie og Hans Christian Doseth mistet livet i østveggen på Great Trango Tower. De to hadde nådd toppen, men på returen ned veggen gikk noe galt. Nøyaktig hva som skjedde får vi aldri vite – et taufeste må ha røket, men årsaken forble ukjent.

Stein P. Aasheim fortalte i boka «Trango – triumf og tragedie» at de to omkomne klatrerne ble observert liggende på en hylle midt i veggen, men redningshelikopteret manglet utstyr til å hente ut de to. Noen dager seinere ble et nytt helikopter sendt opp, men da var de to forsvunnet, antakelig feid videre nedover av et ras.

Bestigningen og den tragiske ulykken vakte stor oppsikt både i Norge og internasjonalt. Førstebestigningen av verdens høyeste loddrette fjellvegg har for ettertida blitt stående som den største bragden i norsk klatresport, og ble i sin tid regnet som den kanskje mest krevende i sitt slag i Himalaya.

At det var nettopp Finn og Hans Christian som nådde toppen på den gigantiske fjellveggen var ikke tilfeldig. Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim var med på bestigningen helt til det ble klart at ekspedisjonen ikke hadde nok mat til at alle fire deltakerne kunne være med på toppstøtet. Stein skildrer den såre og vanskelig diskusjonen om hvem som skulle snu, og hvem som skulle fortsette:

– Vi kan trekke lodd, sa Dag.
– Jeg kommer aldri til å trekke lodd om å snu i denne veggen, svarte Hans Chr. Han var uvanlig bestemt, selv til ham å være.
– Hvis noen skal fortsette, skal jeg være en av dem.»

Jeg kjente igjen tonen og snerten da jeg leste replikken første gang. Typisk Hans Christian å si hva han tenkte, rett fra levra, skånselløst på grensen til sårende. Riktignok var det han som unnfanget den første ideén til prosjektet, og han var den mest iherdige drivkraften i planleggingen og organiseringen. Men å unndra seg sjøl fra diskusjonen om hvem som som ikke skulle få være med til topps på bestigningen av verdens høyeste fjellvegg må nødvendigvis ha vært ganske hard kost å svelge for de andre i den bokstavelig talt sterkt sammenknyttede gruppen. Og det skjønte han. Eller han burde ha skjønt.

Situasjonen minner meg om en helt uskyldig episode fra da vi lå i telt i Skagadalen sommeren 1976, da vi var helt ferske i klatresporten. Silregnet hamret mot teltveggene, men Hans Christian argumenterte iherdig for at vi skulle trosse dritværet og gjøre et forsøk på å bestige Dyrhaugstind. Jeg repliserte at det var tryggest å fortsette teltlivet og beholde soveposevarmen. Hans Christian skjønte ikke at jeg kunne være så pysete når vi tross alt hadde haiket helt til Hurrungane for å klatre høye fjell. Og jeg glemmer aldri det syrlige smilet jeg fikk som svar på den dårlige argumentrekken jeg presterte dypt nede i soveposen.

Den brutalt enkle logikken han kunne benytte i diskusjoner og konflikter kunne noen ganger være en sann prøvelse for myke og sarte sjeler. Vi var selvfølgelig gode nok klatrere til å klatre Dyrhaugstind i regnvær og sluddbyger. Klærne lot seg tørke etterpå, og dessuten hadde vi tørre reserveklær liggende i teltet. Så hva var problemet mitt? Slike konfrontasjoner hadde jeg opplevd helt fra vi var smågutter og vokste opp sammen som noe midt mellom bestevenner og brødre. Alltid handlet det om å strekke strikken litt lenger, tøye grensene litt til, prestere enda litt bedre.

Jeg ble ofte med skolebussen opp til Sogge utenfor Åndalsnes, der han og tante Cora bodde på slektgården Bakke. På Sogge handlet det aller meste om kamp og konkurranse, og for en tander bygutt fra ‘Næs ble det mange harde møter med hardbarkede og råsterke gardbruker-sønner fra nabogardene, og et søskenbarn som aldri kunne akseptere et idrettslig nederlag. På kjøkkengulvet foregikk det brytekamper så neseblodet rant, med ei forskremt bestemor som tilskuer og dommer. Grisebingen ble bygd om til boksering der det gjaldt å overleve lengst mulig, og hjemmelagde vektstenger tynget ned av umåtelige betongklosser gjorde nytten som prøver på ung manndomskraft. Å hoppe i høyet på låven betød å klatre helt oppunder mønetaket og risikere livet på et svev ned mot et golv dekket med altfor lite høy. Og slalombakken og hoppbakkene på Sogge var selvfølgelig brattere og mer risikofylte enn noen andre bakker i hele verden.

Konkurransen omfattet alle sider av tilværelsen, og Hans Christian vant som regel på alle arenaer. Da jeg etterhvert fikk bli med i klineklubben i Hestebakken, så var det Hans Christian som fikk dele sofaen med vakre Wenche, mens jeg måtte sitte på en krakk med den ikke fullt så billedskjønne og lett overvektige Mette på fanget. Da vi skulle sette sammen fotballag i skolegården, så var det Hans Christian som gikk fram og pekte ut de han ville ha med på laget sitt. Mens jeg ble sittende igjen med ryggen mot skoleveggen, eller i beste fall fikk gleden av å spille venstreback.

Men så oppdaget jeg klatresporten. I mangel av talent for å behandle runde lærkuler eller svinge meg ned kronglete slalomløyper fant jeg en slags trøst i å klatre opp bratte fjellskrenter på Nebba og bestige Nesaksla for å nyte friheten fra tidtakere og prestasjonsmålere av ymse slag. Med ei isøks som jeg laget på sløyden, sveiset sammen av jernskrot og påmontert en dreiet bjørkestokk, og med pappas rypesekk på ryggen, var jeg plutselig Edmund Hillary på veg mot toppen på Mount Everest.

I den grad jeg hadde noen innflytelse på Hans Christians karriere som fjellklatrer, så må min ære tilskrives det faktum at  jeg forledet ham til i det hele tatt å begynne. Det var jeg som gjorde ham oppmerksom på at her hadde han en konkurransearena han ennå ikke hadde prøvd.

Men etter at de første øvelsene med klatring i halvråtne hampetau var unnagjort var det han som tok føringen her også. I førstningen var vi kanskje noenlunde jevnbyrdige noviser begge to, og vi gjorde våre første tindebestigninger som nysgjerrige guttunger med mer mot enn vett.

Minnene fra de aller første klatreturene minner meg også om at det kompromissløse konkurranseintstinktet gradvis ble modifisert av mer modne omsorgsreflekser hos den unge idrettsatleten. Jeg husker den første gangen vi gjorde et forsøk på en første vinterbestigning. Vi hadde bestemt oss for å klatre den 1000 meter høye nordflanken på Nonstind, opp fra Soggemoen, helt i nordenden av Trolltind-massivet. Vi dro hjemmefra seint på ettermiddagen mens tante Cora var på jobb, og la igjen en papirlapp på kjøkkenbordet om at vi skulle på telttur oppe ved Adelsbreen. Utpå kvelden fikk Cora en telefonbeskjed fra folk som hadde observert lys oppunder foten av Nonstind, og nå var spørsmålet om det var Hans Christian som befant seg oppe i fjellet.

Og det var det. Vi hadde slått leir på ei hylle like ovenfor skogkanten, ikke lenger opp i fjellsida enn at vi kunne høre stemmen til Cora som ropte opp til oss fra bilvegen med en blanding av raseri og redsel i stemmen.

«Hva i svarte er det dere driver med oppi der? Kom dere ned igjen nå med en gang!»

I minuttene som fulgte utspant det seg en diskusjon med høye rop mellom bilvegen og fjellveggen. Enden på visa ble at Cora satte seg i bilen og kjørte hjem igjen, mens vi ble sittende på fjellhylla og vente på at vinternatta skulle ta slutt. Jeg glemmer ikke tausheten mellom oss der vi satt i mørket og tenkte på at vi hadde skapt redsel og uro med påfunnet vårt.

Tante Cora var redd for å miste det siste hun hadde. Først hadde hun mistet Øyvind, den ett år yngre broren til Hans Christian, bare få uker etter at han ble født. Få år senere døde Arne, ektemannen og pappa til Hans Christian. Nå hadde hun bare den ene sønnen igjen.

Mange ganger ga han uttrykk for at tanken på å ramme sin kjære mor med enda en sorg plaget ham. En ting var å akseptere for sin egen del at klatresporten var risikofylt. Men hvilken rett hadde han til å påføre sin hardt prøvede mor angst og fortvilelse?

Men, den raske progresjonen som klatrer var en djupt sjølforsterkende drivkraft, der den ene prestasjonen etter den andre forsterket ønsket om å overskride stadig nye barrierer. I løpet av svært få år vokste ambisjonene uavbrutt i takt med stadige bekreftelser på at talent, vilje og mot hadde gått opp i en høyere enhet.

Da vi klatret Svenskeruta i Trollveggen vinteren 1980 hadde Hans Christian allerede utviklet seg til å bli en fjellklatrer av internasjonalt format. Håvard Nesheim og jeg var med på turen, men uten Hans Christian til å lede de vanskeligste nøkkeltaulengdene hadde vi aldri nådd toppen. Vi hadde gjort to mislykkede forsøk på Svenskeruta vinteren 1979, men da hadde vi knapt nok stått i en taustige før. Sommeren 1979 hadde Hans Christian vært i Yosemite og tatt sjumilssteg som storveggklatrer, og i februar 1980 ga han Håvard og meg et første grunnkurs i moderne teknisk klatring. Men etter at jeg hadde hatt to seriøse førstemannsfall på femtetaulengden i Svenskeruta måtte jeg la Hans Christian overta.

Jeg hadde klatret opp et svakt overhengende dieder og skulle runde et hjørne, stående med høyrefoten i en taustige fra en avbundet knivbladbolt, og i en taustige fra en skjør skyhook med venstrefoten. Plutselig sa det PLING! fra både bolten og skyhooken samtidig og jeg deiset fem-seks meter nedover veggen. I det neste forsøket falt jeg 10 meter, og da mistet jeg troen på at jeg ville klare det. Jeg skjønte rett og slett ikke hvordan jeg skulle komme meg rundt det forbaskede hjørnet. Hans Christian overtok, og uten at jeg forsto hvordan, klarte han på mirakuløst vis å manøvrere seg forbi den umulige passasjen.

Og slik fortsatte det.

Den første taulengden opp fra Terrassen halvvegs oppe i Svenskeruta manglet riss som gjorde det mulig å klatre teknisk. Sommerstid bare moderat vanskelig femmerklatring, men på vinterføre med digre Makalu ekspedisjonslærstøvler på beina en nesten umenneskelig vanskelig friklatring.

– Er det vanskelig? ropte jeg opp til Hans Christian, som brukte flere timer på den hasardiøse fritaulengden med elendige sikringer og lange runouts.

– Ja! svarte han.

I ettertid har jeg kommet til at det antakelig var svært få andre klatrere i hele verden på den tida som hadde klart å lede den taulengden.

I toppen av Gråveggen gjentok det samme seg. Jeg måtte gi opp å lede den syke høyretraversen rett ovenfor de store takoverhengene. Jeg fant rett og slett ingen måte å løse problemene, verken med å sette sikringer eller å klore meg de 10-15 meter ut til det forgjettede Trollrisset, som ville åpne selve Porten ut av det 13 dager lange oppholdet i Svenskeruta og Trollveggen.

Hvis Hans Christian ikke klarte det, så måtte vi returnere ned igjen. Tanken på den 700 meter lange rappelleringen ned Trollveggen virket ikke bare avskrekkende. Vi var rett og slett usikre på om den lot seg gjennomføre med det utstyret vi hadde med oss.

Hans Christian brukte 10 timer på den 30 meter lange taulengden. Han tok i bruk hele registeret han hadde opparbeidet i løpet av sin korte karriere som klatrer, fra ilske besvergelser, slu list, dumdristig mot, beinhard styrke, ubøyelig vilje – og et fabelaktig idrettslig talent.

Da vi nådde den vesle hylla i bunnen av Trollrisset, der vi kunne sitte på ræva i 14 timer og vente på dagslyset, bare 150 meter under utsteget på Svenskeruta, da visste vi at vi ville nå toppen. Det var en høytidsstund av det aller største slaget, kanskje et av de største øyeblikkene jeg har opplevd.

For meg ble Svenskeruta både en endestasjon og et vendepunkt. Jeg mistet mye av motivasjonen og drivkraften til å presse meg sjøl videre som fjellklatrer, og høsten samme år var jeg i ferd med å bli far og familiemann. Men for Hans Christian ble Svenskeruta en trampoline han brukte til å streve enda høyere, med stadig større ambisjoner og med stadig mer finslepne ferdigheter.

Sommeren før hadde vi vært sammen i Rimmondruta i Trollveggen. Jeg klatret sammen med tre svensker fordelt på to taulag, mens Hans Christian skulle gjøre den første fribestigningen sammen med kjæresten Ragnhild Amundsen. Vi nådde igjen kjæresteparet på Sentralhylla midt i veggen utpå morrakvisten, der de lå og snorksov. Hans Christian fortalte med et beskjedent smil at han hadde kommet seg greit forbi alle de vanskelige passasjene uten bruk av tekniske hjelpemidler. Vi andre hadde klatret ruta på tradisjonelt vis, ved å holde oss fast i slynger og karabinere der det manglet tilfredstillende tak til skotupper og fingernegler.

Nå gjensto bare én teknisk passasje opp Narrow Slabs. Jeg ledet taulengden opp til bunnen av Exit Chimney mens Micke sikret meg fra Sentralhylla. Fra standplassen kunne jeg følge Hans Christian komme etter på led mens Ragnhild satt med tauet gjennom taubremsen på Sentralhylla. Han fomlet litt og prøvde ut et par alternativer i det partiet der jeg uten å nøle hadde jukset og brukt tekniske hjelpemidler for å kravle meg opp.

Men Hans Christian kastet knapt et blikk på sikringene etter at de var satt. Blikket hans søkte utelukkende etter naturlige lister og riss som kunne hjelpe ham opp. Som en katt smøg han seg elegant og ganske uanstrengt opp de vanskelige metrene og ankom standplassen i Exit Chimney med et fett glis.

– Yes! hveste han og hyttet en oppskrubbet knyttneve ut i lufta .

– Fy fan! Det var imponerende! Gratulerer! svarte jeg.

Jeg kjente på stoltheten av å ha vært øyenvitne til en historisk milepæl, og at det var det uovervinnelige søskenbarnet mitt som hadde stått for bragden. Den første ruta i Trollveggen, Europas høyeste loddrette fjellvegg, hadde omsider blitt friklatret. Fra nå av fortonte alle muligheter seg åpne. Det handlet bare om å fortsette utviklingen, sprenge grensene, utvide horisonten.

Jeg ble mer observatør enn deltaker i forhold til begivenhetene som fulgte de neste årene fram mot ulykken på Great Trango Tower i august 1984. Jeg har derfor fått hjelp av Ragnhild til å gå gjennom notater og turdagbøker som Hans Christian etterlot seg.

Sommeren 1979 var Hans Christian og Ragnhild på en odyssé i USA der turen gikk først til Colorado og Eldorado Canyon og deretter til Toulumne og Yosemite. På denne turen gikk de flere klassikere som de hadde hørt og lest om hjemme i Norge, og Hans Christian fikk bekreftet at han var i ferd med å nærme seg nivået til de beste amerikanske stjernene.

I Eldorado Canyon gikk de klassikeren «The Naked Edge», 5.11. Hans egen kommentar: «Ruta er bare helt topp. Den beste friruta jeg gikk mens jeg var i USA. Brukte 4-5 timer».

Oppholdet i Yosemite ble et viktig møte med moderne storveggklatring. Turdagboka herfra er preget av entusiastiske kommentarer. Som for eksempel etter Half Dome, Regular Route: «Fin klatring». Butterballs: «Nydelig riss! Oh man! 5.11».

«Seperate Reality», 5.12, hadde han lest om og sett bilder fra hjemme i Norge. Nå var han her sjøl, og opplevde at den slett ikke var så umenneskelig likevel: «Greide ruta på 3. forsøk. Føltes utrolig herlig. 5.12 gitt! En helt fantastisk ting å henge opp ned under dette gedigne taket». Og deretter «The Prow», A3: «Fin, men enkel teknisk klatring. Fint vær og artig introduksjon til «The Shield».

«The Shield» på El Capitan ser heftig ut på bilder, men Hans Christian og Choe Brooks hadde ingen spesielle problemer: «Etter 5 dager med uforglemmelig nydelig klatring. Chow var utrolig å klatre med. Gikk ned igjen en helt jævlig renne – til sivilisasjonens enorme behageligheter … for en stund. But I am fucked!»

North America Wall: «Nådde toppen om ettermiddagen etter 6 dagers klatring. Fin rute, men vi kranglet en del…»

Hjemme igjen i gamlelandet landet han med ryggsekken stappfull av nye erfaringer og ambisjoner. Etter første vinterbestigning av Svenskeruta vinteren 1980 fulgte han opp med å fribestige den samme ruta den påfølgende sommer, med et filmteam fra BBC på slep: «Turen ble et jævla slit, ingen tvil om det … men når jeg tenker på det etterpå var det en opplevelse som jeg ikke ville vært uten. Tross alt. Ruta skuffet i og med at den ikke var vanskeligere, men jeg synes det var en meget bra rute, verdt å gå… Det er ganske fantastisk å få en slik linje i denne enorme veggen til å gå fri såpass lett…»

I løpet av 1980 og 1981 utforsket Hans Christian og Ragnhild Amundsen Nord-Norge, der de utviklet både gamle og nye bekjentskaper. På Baugen gikk de «Tanatos», tre punkt A0 / VII. Ruta ble gått fri året etter. «Halvmånerisset» ble gått i fri av begge to. Baugen fikk ei ny rute: «Alekos» mens flere andre ruter fikk sine første fribestigninger: «Svart Hav» (Doseth / Pedersen), «Krumtappen» (Doseth / Markenes) og «Kniven» (Doseth / Amundsen).

Hjemme i Romsdalen syntes det vanskelig å finne helt nye, uprøvde storvegglinjer som kunne ha potensiale for å bli klassikere. Men på Mongejura fant Hans Christian og Anders Lundahl 24 taulengder opp Sydpillaren med mye morsom klatring på fast fjell, uten spesielt vanskelige passasjer. Sydpillaren har i ettertid blitt en av Norges mest populære storveggruter, og Hans Christian var svært begeistret etter førstebestigningen: «Ruta er en virkelig plumber – godt, fast fjell og mye fin klatring, sannsynligvis den beste storruta i Romsdalen? ….1300 m lang!»

Kjærestene flyttet til Oslo sommeren 1980 og Hans Christian fant både nye taulagskamerater og nye ruter på Østlandet. «Stjerneskudd» på Andersnatten med Ulf Geir Hansen var en ny rute som vakte oppsikt i miljøet. «Den hardeste i Norge?» kommenterte Hans Christian i boka.

Behovet for å finne nye klatrefelt som erstatning for velbrukte Kolsås gjorde at det ble jaktet på nye muligheter mange steder. Fjell i Enebakk var en oase der norsk klippeklatring ble tatt til nye nivåer. «Stillheten» på Fjell, 8+/9-, var helt i ytterkanten av hva norske klipppeklatrere maktet tidlig på 80-tallet: «Ruta er aldeles desperat vanskelig… Herregud, den må være minst 8+/9-! Helt sikkert den vanskeligste ruta på Fjell, sikkert også i Norge.»

Ragnhild og Hans Christian hadde vært kjærester helt siden 16-17 års alderen. Etter å ha fulgt hverandre gjennom hele ungdomstida var tida til slutt moden for en formalisering av forholdet. Men bryllupet ble ikke veldig mye omtalt i turdagboka. Juleferien 1981 omtalte han slik: «…ble ikke den helt store klatreaktiviteten, men det ble da aktivitet og bra med folk ellers, så gifta vi jo oss da».

I Trollveggen var det åpenbart at det fortsatt måtte være mulig å finne nye linjer. Sammen med Håvard Nesheim, Sjur Nesheim og Choe Brooks gikk han Trollkjerringruta vinteren 1982, ei rute som polske klatrere måtte gi seg på en vinter noen år tidligere: «Det føltes godt å komme ned, men ikke som sist. Turen hadde gått så glatt. Nesten pick-nick! Jævlig flaks med været. Mistet ca 40 bolter, 20-30 karabinere… +++ Herregud, men ikke oss selv!»

Utpå vårparten ble det utviklet flere nye ruter i Gøteborg/Bohuslän regionen. Seinere på sommeren gikk turen til England og Frankrike sammen med Dag Kolsrud og Ragnhild Amundsen: «Nei, fan jeg gidder ikke ramse opp alle rutene … klatret ellers mange ruter med R. Hun likte klatringen og klatret godt!».

I Verdon var «Pichenibule» en testpiece på om norsk klippeklatring var på nivå med det man drev med i utlandet: «Det desidert vanskeligste jeg har klatret på turen. Den er gitt fransk 7c, og har bare hatt fire, fem bestigninger. Tok Facett lang tid å buldre ut»

Tilbake i Norge var det naturlig å tenke på en første fribestigning av «Trollkjerringruta» i Trollveggen. Hans Christian hadde ingen taulagskompiser i nærheten som var kompetente til å bli med på det som åpenbart ville bli en ny, vanskelig storveggrute. Men på Steinen ved Mjelva utenfor Åndalsnes møtte han japaneren Mazakazu Fujiwara. Han demonstrerte tiltrekkelige tekniske ferdigheter til at Hans Christian mente det var forsvarlig å invitere ham med på turen. Men det skulle vise seg at japaneren fikk nok med å holde i taubremsen og følge etter på jumar – det ble til at Hans Christian måtte presse seg sjøl både fysisk og mentalt for å lede samtlige 22 taulengder. Ruta har fått rykte på seg for å by på vedvarende 6’er og 7’er klatring med tildels farlig løse partier, og har hatt bare et par repetisjoner: «Mye løs, vanskelig, seriøs klatring. Vanskeligste/alvorligste i Norge. Mazakazu jumarerte hele veien. Ok fyr, men vanskelig å kommunisere. Var hardt presset og svært glad for å komme opp.»

Vinteren 1983 gjorde han et forsøk på vinterbestigning av Østpillaren på Trollryggen sammen med Gunnar Aksnes og Stein P. Aasheim, men trioen ble tvunget til å snu etter 2 dager.

Utviklingen av klatrefeltet Fjell fortsatte, men ikke uten tilløp til gnisninger i det tette og vesle miljøet av ambisiøse klatrere: «Renset, slo en bolt og to borrebolter på ruta som går mellom «Atomskrekk» og «Stillheten». Tenkte jeg ikke skulle gå den på topptau før jeg ledet den. Men det ble bare to forsøk på å lede den og så var det Himalayatur. Etterpå hadde Marius gått den på topptau, slått to borrebolter til og ledet den med et direkte innsteg og døpt den om til «Vi menn»!! Likte det dårlig. Ruta behøvde ikke flere borrebolter og hadde (har) et ypperlig navn…».

I løpet av få år hadde Hans Christian og flere andre av de beste norske klatrerne utvidet horisonten mot utlandet og besøkt mange av de velkjente klippeklatring- og storvegg-områdene. Men etter de to norske Tirish Mir ekspedisjonene på 50- og 60-tallet var det få nordmenn som hadde gjort noe stort i Himalaya.

I 1983 organiserte Hans Christian og Ragnhild sammen med Frode Guldal og Håvard Nesheim en norsk-polsk ekspedisjon til Thalay Sagar, 6906 moh. i Gangotri-massivet i den vestlige delen av fjellkjeden Garhwal Himalaya, i indisk Himalaya. Dette ga en helt ny erfaring, som ga mersmak: «Da vi nådde toppen følte jeg at jeg hadde krefter til nye tusen-meter! Modige ord, men det føltes faktisk slik. Var aldri nær noen grense hva utmattelse, psyke eller klatretekniske problemer angår. Og det vil ikke si at ruta var lett. Det var den ikke i Himalaya-målestokk… Ragnhild greide seg også bra, hadde ingen problemer med høyde og foretok en flott bestigning av Brigupanth på 6772 moh. med andre polakker.»

I jula 1983 gjorde Hans Christian og Ragnhild et forsøk på Østpillaren på Breitind i Romsdalen. Men etter en bivuakk høyt oppe på pillaren måtte paret returnere pga for knapp tid.

Et par måneder seinere ble imidlertid Østpillaren på Trollryggen, en av de lengste klatrerutene i Europa, gjort unna i et forferdelig tempo sammen med Øyvind Vadla: «Vi klatret hele ruta på 29 timer. Som er litt av en rekord. Fint vær. Jeg var ganske full av ubehagelige følelser og ambivalens som vanlig.»

At Hans Christian hadde «ubehagelige fornemmelser som vanlig», er forøvrig en interessant bemerkning i dagbok-sammenheng – de fleste andre kommentarene etterlater få eller ingen spor etter ubehag og uro, uansett hvor ekstremt vanskelig eller farlig klatringen er.

Nytt besök i Verdon/Buoux utpå seinvinteren 1984 endte opp med en fingerskade som gjorde det vanskelig å forsette klippeklatringen på høyt nivå: «Så gutta på en rute som heter Lè Elixir de la Violance, 8a, den vanskeligste ruta i Buoux, de kom ikke opp. Hadde selv et brukbart forsøk… Lørdagen fem dager etter at vi kom prøvde jeg Violance-ruta igjen og ødela totalt fingeren min. Det smalt som faen, og den ble totalt nummen. Slutten på dette årets seriøse klippeklatring.»

I løpet av sommeren ble det likevel tur til Molladalen på Sunnmøre og en ny rute i sydveggen på Randers topp sammen med Ragnhild: «Fin rute, men tredje taulengde var litt dårlig. Burde gått rett opp».

På Store Vengetind ble en ny klassisk fjellrute unnfanget i løpet av sommeren. «Drømmediederet», parallellt med den gamle Vesteggenruta, fikk sin førstebestigning med Børge Østigård som taulagskamerat: «Fem lange taulengder, av de tre helt topp. Jevn 4+/5- klatring. Virkelig en perle»

Østryggen på motsatt side av Store Vengetind sammen med Ragnhild ble derimot ikke helt den samme opplevelsen: «Jeg hadde vært oppe i Kvanndalen dagen før og sett. Trodde det skulle bli den nye ruta. Men det ble 11 lette taulengder og mange hundre meter med klyving, og ruta var gått året før av Guttormsen og Morstøl. Men for en tur! Nydelig vær. Ned Vestgjelet ved å sitte på sekkene. Helmaks!»

Østryggen på Store Vengetind er den siste fjellturen som er omtalt i turdagboka. Etter denne bestigningen er det listet opp kun en tur opp «Vannveien» på Hornaksla og en tur til Fjell i Enebakk.

Så var tiden kommet til Great Trango Tower.

«Se på den linjen, sa han og førte pekefingeren langs en tynn svart stripe opp Trango-veggen. – Det er noe til rute!»

Slik skildrer Stein P. Aasheim hvordan Hans Christian fikk ideen til det store prosjektet da han betraktet et bilde som hang på veggen hjemme hos Stein i Oslo. Hans Christian var allerede plukket ut som et av medlemmene på den norske Mount Everest-ekspedisjonen året etter. Men å gjøre en førstebestigning av verdens høyeste loddrette fjellvegg, fem-seks tusen meter over havet i en av jordklodens mest bortgjemte avkroker – det var en langt større utfordring enn å «vasse» til topps på verdens høyeste fjell.

I boka «Trango – triumf og tragedie» får vi et nærgående studie av hvordan en mangeukers kamp mot vertikal granitt og skiftende værforhold kan arte seg, og en ærlig beretning om hvordan mennesker reagerer på konfrontasjonen med ekstreme vanskeligheter. Stein P. forteller blant annet om en situasjon der han er sliten og nedpsyket, og så opplever han den myke siden av den ellers så tøffe og ubøyelige ekspedisjonsvennen:

«Jeg følte med ett en enorm nærhet og takknemlighet overfor Hans Chr. Ikke fordi han prøvde å psyke meg opp, men fordi han var den han var. Jeg var glad i ham og takknemlig for det forholdet vi hadde. Hans Chr. var en fin fyr. Jeg tenkte et øyeblikk på hvordan i allverden det ville vært her uten ham. Jeg la hodet mitt på skulderen hans og kjempet med å holde tårene tilbake. Herregud for en fjellklatrer. Det var flaut.».

Den siste avskjeden i veggen. Finn Dæhlie og Hans Christian får med seg det meste av maten og skal gjøre toppstøtet. Stein og Dag skal fire seg ned til fjellfoten. Det var siste gang de så hverandre:

«Vi fikk ikke sagt stort annet enn adjø til hverandre, lykke til videre og hils ned til de andre. Fire par blanke øyne ga uttrykk for resten.»

20 dager etter at de startet klatringen ble Hans Christian observert mot horisonten, stående på toppen av Great Trango Tower. Et par dager seinere, 5. august 1984, ble begge to sett øverst på bunnpillaren, og fra det punktet ble det antatt at de ville bruke ytterligere to dager på å rapellere ned resten av veggen. Men 7. august var det ikke lenger mulig å finne dem igjen i veggen. I løpet av de kommende dagene ble det klart at en ulykke hadde inntruffet. Triumfen var omdannet til tragedie.

Det sies noen ganger etter tragiske dødsulykker at den omkomne tross alt døde mens han eller hun gjorde det vedkommende elsket mest av alt. Jeg sjøl har et litt komplisert forhold til den betraktningsmåten. Men samtidig har jeg stor respekt for at andre opplever at sorgen og smerten mildnes ved å fokusere på alle de positive minnene.

Ragnhild uttrykker sine tanker om ulykken på denne måten:

«Hans Chr ble en person som på mange måter vokste ut av den formen som var tildelt ham. Klatringen ble en slags dannelsesreise for ham. Jeg tror noe av «legendestatusen» skyldtes at de som kom i kontakt med ham opplevde Hans Christian som vennlig og velmenende ovenfor andre. Når han døde opplevde jeg en slags «varmfront» fra folk rundt, en kjærlighet som ble meg til del. Det var til stor hjelp for meg etter ulykken at Hans Chr levde det livet han hadde valgt seg – og også at det hadde vært helt umulig å stoppe han fra å gjøre det. Jeg bestemte meg for at jeg ville være stolt av det livet han hadde levd – og at jeg aldri skulle behøve å forsvare overfor andre hvorfor han hadde gjort slik eller sånn.»

Det er sant at minnene om de mange fremragende klatreprestasjonene gjør det litt lettere å forsone seg med den tragiske slutten. Jeg beundrer fortsatt Hans Christian for talentet han hadde som klatrer og idrettsutøver – standhaftigheten, gleden over å mestre det umulige, drivkraften, styrken i fingertuppene, motet…

Når minnene igjen og igjen dukker opp i bevisstheten, så er det som oftest det vennlige smilet jeg ser. De gangene vi møttes i løpet av de siste årene før ulykken var han opptatt av å få greie på hva jeg drev med, om jeg og familien hadde det bra – og jeg stusset mange ganger over hvor mild og raus og omtenksom han ble ettersom åra gikk. Som guttunge kunne han være en stri konkurrent og et krevende søskenbarn – men som ung voksen snakket han mye om ansvar og omtanke for både medmennesker, samfunn og naturmiljøet. Han hadde utvilsomt et intellekt som kunne gitt ham en glitrende karriere som akademiker, og jeg forestiller meg at han i moden alder ville ha søkt et levebrød der han kunne fått bruk for et personlig, ektefølt engasjement.

Jeg skriver disse linjene med en følelse av at Hans Christian står bak meg og vurderer ordene mine med et kritisk blikk. Jeg vil så gjerne at han skal nikke anerkjennende, at han skal si at det er slik det var. At det er slik det er. Men historien hadde blitt så mye bedre om han sjøl fortalte den. Det kunne blitt et spennende epos om en periode med ekstrem utvikling av norsk fjellsport, fortalt av en som ikke bare sto midt oppe i alt som skjedde, men som faktisk var en drivende kraft i utviklingen.

Da nettstedet norsk-klatring.no høsten 2013 la ut en avstemning om hvem som var tidenes norske klatrer stemte jeg på Hans Christian uten å vite stort om mange av de andre kandidatene. Om det var rettferdig at han fikk flest stemmer skal jeg ikke ha veldig bastante meninger om, men jeg tror det er riktig at han var den fremste i sin tid. Det mest slående er hvordan han kombinerte ekstremt vanskelig klippeklatring med ambisiøse storveggprosjekter både sommer og vinter, og krevende Himalaya-ekspedisjoner. Mer enn noe annet var han en av verdens absolutt fremste allroundklatrere i sin tid.

***

Denne historien er skrevet for bladet Klatring nr.122. I samme utgave er Trango-ekspedisjonen i 1984 også gitt fyldig omtale i to andre artikler.