Førstebestigningen av Romsdalshorn

Jeg kom nettopp over en beretning jeg aldri tidligere har lest om den myteomspundne førstebestigningen av Romsdalshorn. Jeg vokste opp med panoramautsikt mot dette fjellet, og synet av den særpregede fjelltoppen bidro utvilsomt til å forme min dragning mot høye tinder og bratte stup, og etterhvert mot natur og villmark generelt.

Følgende beretningen fant jeg på nettsiden til lokalhistorikeren, slektsforskeren og utflyttede åndalsnesingen Glenn Murray

Christen Christensen Storsveen (aka Chr. Smed, Chr. Hoel) ble født på gården Sygard Forset i Vestre Gausdal. Han ble døpt 5. juni 1797. Foreldrene var Christen Johnsen Storhaugen og Giertrud Børresdatter. I kirkeboken er Christen ført innflyttet til Grytten den 28. mars 1828, men han kan godt ha ankommet før dette.

Christen giftet seg med Ingeløv Johnsdatter Myrabø den 22. september 1829. Hennes far var antakelig husmann på Myrabø ved folketellingen i 1801. Sønnen Christen ble født 16. januar 1830. Samme år, 1830, flyttet familien til Molde. Fra han kom til Grytten og før bryllupet begynte han å bruke navnet Hoel – kanskje etter en plass under Hole – Holsgjellen. Det er i så fall nærmeste nabo til Halsa der han bosatte seg og drev smie etter at han giftet seg. Restene av smien finnes fortsatt. Etter at han flyttet til Molde fikk han sønnen Johan, født 9/12 1833. Eldste sønn Christen døde i 12/2 1840. Yngstemann Johan var i 1875 oppført som ugift sjømann, og en kjenner ikke til etterkommere etter Christen.

Hans Haldorsen Bjermeland ble født i Veøy i 1789. Ved folketellingen i 1801 bodde familien hans på gården Bjermeland i Vestnes. Familien var ressurssterke og uvanlig opplyste mennesker. Hans giftet seg med Marit Nilsdatter Alneshaug iden 18. juli 1817. Marit nedkom med sønnen Halvor bare 41 dager senere, den 28. august samme år. Senere fikk de barna Aagot i 1821 og Berit i 1824. Hans Haldorsen bykslet et bruk under gården Setnes.

Når skjedde bestigningen?

Odd Meringdal skriver motstridende både 1826 og 1828. Bastian Dahl sier 1826. Arne Randers Heen setter det til 1828. I 1847 skulle handelsmann Løchra på Veblungsnes ha uttalt at bestigningen fant sted i 1827. Hvis Christens ankomst til sognet er ført riktig i kirkeboken må året ha vært 1828.

Quidam’s beretning fra førstegangsbestigningen

Følgende beretning, en «optegnelse fra 1830 årene» ble gjengitt av Bastian Dahl i 1892. Artikkelen ble publisert i DNT’s årbok for 1886 av pseudonymet Quidam, som i sin tur refererte til ‘en opprinnelig kilde’. Hvem som skjulte seg bak pseudonymet var ukjent i nesten ett hundre år, selv om Bastian Dahl avslørte at det var Ole Andreas Øverland.

‘Avsløringen’ kom i et privat brev til J.A. Schneider så tidlig som i 1892. Den forteller at Hans og Christen –
«…sad en sommeraften strax over St. Hans i 1826 på gården Halsa opunder Hornets fod i godt lag ved et glas på tomannshånd. Deres tanker var nok ikke længer så ganske klare, da de hver for sig begyndte at braute af, hvor dyktige de var til at klyve i berg. Det ene ord tog det andet. Tilsidst blev de enige om, at de skulde lade det komme an på en prøve. Målet skulde være hverken mere eller mindre end toppen af Romsdalshorn. En lørdagskveld i juli begyndte de opstigningen. Af let forklarlige grunde lagde de ikke igjen nogen besked om, hvad de havde fore. Om morgenen tidlig kom de op på den lavere fjeldhøide under Hornet. Her gjorde de sig tilgode med den mad, de havde med. Siden gav de sig ifærd med at klatre op ad den vestre side af Hornet. Efter 5-6 timers møie nåede de omsider selve toppen. Oppe på denne reiste de en varde til minde om sin færd (denne tjente siden til merke for de landmålere, der skulde kartlægge Romsdals amt, og står der endnu, synlig fra dalen). Men havde opstigningen været slem, så var den ikke til at ligne engang med nedturen. Havde de ikke været så forsynlige at tage hver sit reb med, vilde de utvilsomt have fundet sin grav i afgrunden. Langt om længe kom de da ned til det sted, hvorfra de var gået ud om morgenen. Men da havde de hverken såler under støvlerne eller hud i hænderne.»

Prestasjonen blir glemt

I «Almuevennen» for 6. oktober 1869 står det: «…men for en del Aar siden klatrede en Smed fra Gausdal i Gudbrandsdalen og en anden ligesaa dumdristig Vovehals ved gjensidig Bistand op paa Hornets høieste Top, hvor de til Minde om denne sin Bedrift reiste en Varde, der kan sees paa langt Hold. Da de under de yderste Livsfarer var slupne vel ned igjen, erklærede Smeden, at han ikke for al Verdens Guld og Riger, ja ikke om han havde sit Liv forbrudt og kunde derved købe det fri, vilde gjøre Reisen om igjen…»

Etter dette trakk glemselens slør seg over bestigningen. Christen Smed ble en sagnfigur, og selv om en og annen fortsatt visste å fortelle historien, var det ingen som riktig trodde på den. Særlig etter at Hornet motsto alle forsøk på bestigning utover 1860 og 70-årene.

Oppreisningen

Klokken 10.00 om morgenen, den 1. september 1881 stod Carl Hall, Mathias Soggemoen og Erik Norahagen på Romsdalshorn. På toppen fant de varden som bekreftet det de hadde hørt på folkemunne; det hadde vært folk på ‘Hornet’ før. Etter 6 mislykte forsøk må dette ha vært stor en skuffelse for Carl Hall, men i et brev til sine foreldre skriver han at «…nu har Christen da faat Æresopreisning!».

Epilog

Hvordan gikk det så med de to som først beseiret Romsdalshorn? Hans Bjermeland gikk ganske ubemerket over i historien. Høsten 1828, det sies at han var på vei ut fjorden med sildegarn, måtte han søke nødhavn i Nerbøvika på Gossen. Den 5. mai 1829 tegnet han husmannskontrakt. Marit og Hans slo seg ned i Nerbøvika med de tre barna. Hans ble senere enkemann og giftet seg med Johanne Olsdatter Raknes. De fikk 8 barn, hvorav 5 reiste over til Amerika og 4 ble der. Hans døde i Nerbøvika den 12. juni 1858, 69 år gammel.

Med Christen Smed gikk det ikke så bra. I 1830 flyttet han til Molde. Han omtales som «svag ligeoverfor det sterke, men navnkundig for sin legemlige styrke». Det siste gjorde ham til modell for Arne Smed i Bjørnstjerne Bjørnsons ‘Fiskerjenten’. Den 28. april 1845 begjærte hans kone Ingelev ham umyndiggjort, og allerede 5. mai ble resolusjon om dette tinglyst. Den 2. juni ble hans bo slått konkurs, og da skiftet ble avsluttet 18. februar 1846 var boet fallitt med 158 spd. Brennevins regningene hadde knekket hans økonomi. Ut over sommeren og høsten 1845 ble det tillyst auksjoner over hans aktiva, den første 18.juni. Den siste auksjonen stod kunngjort i Romsdals Budstikke den 31. oktober 1845. Men da hadde Christen selv en meddelelse å komme med; på toppen av samme spalte som kunngjøringen av auksjonen kunne man lese dette budskapet :

Christen Hoel
– han er igjen opstanden – det Træ der er bestemt til min Hvile staaer endnu paa Roden, og det er endnu for ungt. Haabet smiler til mig i mine Drømme, at jeg lever længe! De af mine Veltænkende Medborgere, der endnu troer mig god i min profession, og ønsker Smedarbeide udført fra min Haand, ville behageligst henvende sig i mit Logie hos Peder Sigerseth.

Ingen maa være bange for min Umyndighedstilstand, – thi de, der er denne Affaire uvedkommende, ved nok at denne Skjændsel er for det meste foraarsaget af min onde K…, skulde endnu den magthavende Øverighed tvinge mig med dette vanærende Tvangsbaand Umyndighed, agter jeg herom at indgive hele Sagen personlig for Ham, der hylder Sandhed og Ret.

Jeg har endnu gode Been at gaae paa.

Nei, det var ingenting å si på kampviljen, men nå gikk det raskt nedover med Christen. Smeden som beseiret Romsdalshorn døde den 28. april 1846, bare 49 år gammel. Graven finnes i fortegnelsen over graver ‘hjemfaldne til kirken’, det vil si den var ikke festet for lengre tid.

(Glenn Murray)

•••

En annen historisk beretning om Romsdalshorn finner du HER.