Snikende uhyre i skogen

Jeg har konkludert med at det må ha vært en huggorm som angrep stakkars Bror her om dagen. Dette er første gang jeg har opplevd ormebitt, og opplevelsen bidrar ikke akkurat til å redusere min egen skrekkblandede fasinasjon for det krypende uhyret. Jeg er sant og si forferdelig pysete når det gjelder slanger og krypdyr. Det er ikke mange levende slanger jeg har observert, men jeg får uvilkårlig en fornemmelse av betrakte den rene skjære ondskap når jeg ser en huggorm på nært hold. Men å tillegge «Vipera berus» ondsinnede tanker er selvfølgelig høyst ufortjent. Huggormen skal etter sigende være et særdeles fredeligsinnet vesen som skyr konflikter og farer så sant den kan. Den biter ikke uten at den må – enten for å skaffe seg mat eller for å forsvare sitt eget liv.

Men det er et faktum at krypende vesener har bli utsatt for menneskenes mest spekulative fantasier. Slik har det vært siden slangen i Edens hage gjorde seg bemerket med sin listige ondskap. En seiglivet myte vil ha det til at huggormhunnen klatrer opp i trær når den skal føde for å unngå å bli bitt av sine egne giftige unger. Men ekspertene hevder at dette er bare tull. Drektige hunner klatrer gjerne opp i trær når timen er kommet, men bare for å få hjelp av tyngdekrafta for å bli kvitt avkommet enklest mulig. Forøvrig er kjærlighet mellom mor og barn et ukjent fenomen i ormenes verden: Så snart mora har satt ungene til verden vender hun bakenden til dem og stoler på at de klarer seg på egen buk.

I følge Wikipedia er hoggormen den som har størst geografisk utbredelse av alle slangearter i verden. Den lever over det meste av Europa og Asia, fra de britiske øyer i vest til Kinas stillehavskyst i øst, og godt nord for polarsirkelen i nord. Den finnes i nær sagt all slags terreng, opp til ca 3.000 meters høyde over havet. Hoggormen overlever maksimalt en halvtime i kuldegrader, så i de kaldeste strøkene av utbredelsesområdet, som i Skandinavia, ligger den i dvale om vinteren. Som regel samles det flere individer, opptil mange hundre, som overvintrer sammen. De går i hi i oktober måned. Hiene finner de i frostfrie jordhuler og steinrøyser, gjerne i sørhellinger uten for mye vegetasjon slik at bakken raskt varmes opp av solen om våren. De kommer ut av hiet igjen i april eller mai. Hannene kommer ut to til tre uker før hunnene. Noen dager etter at de har kommet ut av hiet skifter de ham, det vil si at det ytre hudlaget løsner og vrenges av. Deretter kan de ha fra ett til flere hamskifter i løpet av sommeren.

Fra www.dyreklinikk.no: Huggormen har to 4-5 mm lange gifttenner i overmunnen, som er forbundet til giftdepoter. Ved bitt sprøyter huggormen nesten alltid ca 30 mg gift inn i byttet på 1/40 sekunder via giftkanaler i gifttennene. Huggorm er ikke aggresive, og bruker derfor kun gifttennene ved fangst av byttedyr og ved forsvar under en truende situasjon. Etter at huggormen har bitt, er giftdepotene fylt opp igjen i løpet av to dager, og det rapporteres at huggormbitt ofte har alvorligere konsekvenser tidlig i sessongen. Dette er sannsynligvis forårsaket av opplagring av gift i giftdepotene. Da huggorm nesten alltid avgir 30 mg gift under bittet, er graden av de immunologiske reaksjoner og forgiftningssymptomene ofte avhengig av størrelsen på hunden. Likevel er bitt i hals- snute- og hoderegion veldig alvorlig for alle hunder på grunn av blokkerte luftveier. De fleste hunder blir bitt i labbene eller hals-, snute- og hoderegionen. I tillegg er huggormbitt langt mer alvorlig for svake og eldre, samt drektige hunder. Ved bitt av huggorm observeres:

• Bittmerker etter gifttennene med hevelse (ofte voldsom) i bittområdet.
• Hurtig overflatisk ånderett.
• Sjokk med lyse slimhinner, hurtig og svak puls og kalde ekstremiteter, samt kramper og eventuelt uro og rastløshet.
• Bevisstløshet.
• Gulsot.

Fra www.smadyrakutten.no sakser jeg følgende:

Bitt av huggorm kan føre til en alvorlig forgiftning på hund og katt. Giften kan føre til sjokkutvikling og kollaps i akuttstadiet og senskader som nyre- og leversvikt, anemi (blodmangel) og skader på hjertemuskelen. Hunder blir oftest bitt i hode/nese/hals, mens katter oftest blir bitt i en labb. Hevelser i hoderegionen kan klemme sammen luftveiene. Om hunden eller katten din har blitt bitt i hoderegionen kan man i akuttstadiet gi prednisolontabletter for å dempe denne hevelsen. NB! Prednisolon tabletter er ingen motgift, men kan hjelpe akutt for å dempe hevelser.

Bittskader i labbene gir størst forgiftningsfare. Et dyr som har fått prednisolon vil føle seg veldig pigg og bevege seg mer. Det er derfor ekstremt viktig at man som dyreeier ikke tror at dyret er friskt og ikke trenger akutthjelp. Det viktigste er å holde dyret i strikt ro og komme seg raskt til dyrlege. Der må hunden/katten få væskebehandling og medisiner som demper sjokkutviklingen, samt reduserer risiko for senskader. Er man langt til skogs må man helst bære dyret til bilen, eller gå i et veldig rolig tempo.

Her er en youtube-video av en fyr uten krypdyrskrekk idet han fjerner huggorm fra hyttetomta for å unngå at familiehunden skal angripes: