Minner fra en bratt verden

Fra toppen av Mont Blanc sommeren 1977. Vondt i hodet på grunn av oksygenmangel, men kjekt å vite at man faktisk har vært der.

Her følger et nytt bidrag i serien «gamle minner» – forsøk på å gjenfortelle min egen historie mens jeg ennå er i stand til å huske litt av den. Beretningen er skrevet på oppfordring fra bladet «Klatring«, og kommer antakelig på trykk der etterhvert under vignetten «Mitt møte med klatringen».

Mitt aller tidligste minne som kan knyttes til fjellklatring er synet av en likbåre: 4. januar 1966 ble Thor Johan Kleppen, opprinnelig fra Molde, og Jan Anderson og Hans Klintner fra Sverige, tre ambisiøse unge klatrere, funnet døde ved foten av Trolltindene i Romsdalen. De hadde gjort et forsøk på første vinterbestigning av Fiva-ruta like ved Trollveggen, men ble tatt av et snøras og feid 400 meter nedover fjellsida.

Jeg var seks år gammel, og ble med foreldrene mine opp til Fiva gård for å se på redningsaksjonen. Det eneste jeg husker er synet av noe jeg forsto var en død mann under et grått ullteppe på ei båre.

Oppveksten på Åndalsnes på slutten av 60-tallet og utover 70-tallet var preget av mange dramatiske fortellinger om heltedåder og tragedier i fjellveggene. Lokalavisene fortalte stadig om utlendinger som utførte eventyrlige pionér-bragder, særlig i Trollveggen, og for en fantasifull guttunge med sans for det spektakulære og dramatiske var det lett å bli fasinert av spetakkelet.

Faksimile av oppslaget i neste utgave av bladet "Klatring".

Jeg hadde ingen begreper om hvordan de barske klatrerne kom seg opp de bratte fjellveggene, men jeg måtte prøve å finne ut av det. I garasjen hjemme fant jeg et gammalt, pillråttent båttau som pappa hadde kassert. Jeg fikk med meg et par kamerater opp på Nebba ved foten av Nesaksla der jeg visste om en bratt hammer det måtte gå an å prøve seg på. Vi bandt fast tauet i ei furu på toppen og kasta det utfor stupet. Så klatra vi rundt og ned. Tauet dingla nå i lufta over oss, 10 meter rett til værs, så her måtte det dristig armgang til. Med beina stempla mot fjellveggen heiste jeg meg oppover tauet; fem meter, seks, sju, åtte … og så sa det SNAPP! Tauet røk, og jeg fløy som en stupdykker ned igjen og dundret ned i den hengebratte småskogen nedenfor. Hadde landingen vært bare litt hardere så hadde jeg ikke sittet her nå og skrevet ned disse minnene.

I ukevis etter denne tildragelsen våget jeg ikke å ta av meg klærne mens foreldrene mine var i nærheten. Ryggen var opprevet og blodig, og jeg var livredd for at gamlefolket skulle oppdage at de hadde en nesten halvdød fjellklatrer-spire i familien. Om de hadde fått greie på det så hadde jeg muligens fått skrubbsår på bakenden også.

Men nesten-ulykka kan åpenbart ikke ha virket veldig avskrekkende. Jeg hadde tilfeldigvis et søskenbarn, nesten som en storebror, ett år eldre enn meg, og han sa aldri nei til å bli med på heftige vågestykker, enten han fikk lov eller ikke av tante Cora. Da jeg fortalte at jeg hadde begynt som fjellklatrer ble han litt misunnelig. Jeg gikk med på å gi ham en innføring i klatresporten, og stappa et litt nyere båttau opp i en ryggsekk og ble med skolebussen opp til Sogge, der han bodde. Hans Christian Doseth var en ung atlet med stort talent nesten uansett hvilken idrett han prøvde seg på. Angsten for at han skulle være en flinkere klatrer enn meg var antakelig større enn redselen for at båttauet skulle ryke enda en gang.

Vi prøvde oss på et par bratte svahammere i lia oppunder Norafjellet, og Hans Christian må ha blitt inspirert. Vi var 14-15 år gamle og hadde ikke peiling på hva vi drev med, men vi hadde en ubendig lyst til å utforske livet.

Jeg sitter og blar i ei turdagbok jeg begynte på i 1974 som 15-åring. På den aller første sida har jeg skrevet ned et sitat fra noe Hans Christian skrev – jeg vet ikke helt hvor og hva, muligens en artikkel i «Nor-Klatt», forløperen til «Klatring»:

“Været var fint, men det blåste litt og tåka kom sakte sigende innover mens snøen falt lett.
H. Chr. D.”

Slik var livet! Det var aldri virkelig dårlig vær, bare litt skiftende forhold.

Permen til turdagboka fra 70-tallet er utsmykket med et bilde av østveggen på Great Trango Tower, et dobbeltside-oppslag revet ut fra “Mountain”. Jeg husker at Hans Christian og jeg var djupt betatt av bildet av den umåtelige fjellveggen da vi fikk sendt bladet i posten fra England.

Den aller første turberetningen i boka (1974) i boka lyder slik:

“Fredag 4. oktober (martna-fredagen) overnatta jeg alene på Aksla. Dagen etter gikk jeg over Mjelva-skaret, opp på Mjelvafjellet, over den andre kvasse eggen og til slutt opp på toppen av Blånebba. Jeg vasset hele tiden i tung og våt sne, noe som gjorde at jeg ble ganske trøtt og sliten. Turen tok ca. 7-8 timer.
PS: Ca. 14 dager senere gjentok jeg og Hans [Chr.] turen, da uten de samme vanskelige sneforhold”

Litt morsomt er det å tenke på at den samme turen nå er i ferd med å bli landskjent som landets luftigste fottur: “Romsdalseggen” markedsføres i disse dager for store pengesummer som enda mer dramatisk og luftigere enn Besseggen.

Vi ble snart en tett sammensveiset kameratgjeng som hadde sansen for bratte gleder i fjellsidene rundt Åndalsnes. En sentral figur var Børge Østigård, en nesten voksen tøffing med skjegg og egen bil. Med hans Peugeot 504/505 (?) stasjonsvogn var det mulig å komme seg til Vengedalen og opp på Trollstigen uten å måtte gå eller sykle. Ragnhild Amundsen var lenge den eneste jenta i gjengen, og hun knyttet seg grundig fast i den andre enden av tauet til Hans Christian. På skolen hadde vi en naturfaglærer som var ordentlig fjellklatrer: Einar Hellum tok oss med opp på Steinen, lot oss prøve klatreselen og sikret oss opp “Hjørnet” og “Trappa” første gang, og han lærte oss rapelleringskunsten uten “åtter”. Han lånte oss også den aller første utstyrskatalogen fra Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Hemsedal, og det ble et avgjørende vegskille: Fra nå av gikk alt vi klarte å skrape sammen av penger til klatreutstyr.

Hans Christian (til venstre) og Børge på toppen av Romsdalshorn for første eller andre gang (1976?)

Hans Christian og jeg fikk hvert vårt 40 meter lange klatretau av de tsjekkiske klatrerne som gjorde den første vinterbestigninga av Engelskruta i Trollveggen i 1976. Vi gikk opp på baksida av Trollveggen for å møte dem på toppen, og som takk for at vi hjalp dem med å bære utstyr ned igjen fikk vi overrakt hver vår kveil med stive, grå, østeuropeiske strømpetau. Det var en gave mer inspirerende enn de lutfattige, men gavmilde tsjekkerne kunne ane.

På tur opp mot Kvanndalstind og Søre Vengetind fra Mjolnerbreen (ca. 1976-77)

Adolf Grüner må nevnes: Adolf drev tobakksbutikk nederst i Grandbakken, i samme hus som Arne Randers og Bodil Heen bodde og drev skredderverksted. Arne var for gammal til å være turkompis, men Adolf var fortsatt sprek som en ungfole, og med lang fartstid som fjellvandrer og klatrer ble han et sentralt ankerfeste i det framvoksende klatremiljøet av eventyrlystne, men totalt uerfarne tenåringer. Adolf var med da Hans Christian, Børge og jeg klatra den to og en halv kilometer lange Trollryggen sommeren 1977 [?]. Adolf var i begynnelsen av 50-årene den gang, men ingen av oss fant det unaturlig å invitere den middelaldrende, piperøykende tobakkshandleren med på turen. Vi klatret sammenhengende i 27 timer, helt på grensen til hva vi hadde forutsetninger for – men jeg kan ikke huske annet enn at Adolf smilte og koste seg hele vegen. Om tre uerfarne guttunger hadde invitert meg med på noe lignende i dag, i en alder av snart 52 år, så hadde jeg utvilsomt takket høflig nei.

Fra toppryggen på Juratind omkring 1976. Fra venstre: Adolf Grüner, Børge Østigård og Hans Chr. Doseth (delvis skjult).

Guttegjengen skilte lag etter som åra gikk. Jeg trivdes etterhvert bedre og bedre i stadig flatere lende, men Hans Christian glemte aldri Mountain-utklippet av Great Trango Tower.

Hans Christian Doseth. Bildet ble tatt omkring 1982-83.

En augustdag i 1984 fikk jeg telefonbeskjed fra mamma om at Hans Christian og Finn Dæhli var meldt savnet på Trango-tårnet. Noe gikk i stykker etter den telefonsamtalen, og jeg tror ikke det har gått en eneste dag i løpet av alle disse åra uten at et litt fremmed og annerledes ansikt brått glimter fram fra et fjernt tåkelandskap. Drømmer og fornemmelser som på ulike måter forteller at Hans Christian ikke falt ned … han og Finn hadde bare gått ned på baksida av fjellet … men så fikk de problemer med å finne vegen hjem … det tok mange år … og da han endelig kom, så var han forandret, ordløs … og det var umulig å forklare hvordan alt hang sammen …

Jeg klarer fortsatt ikke slippe tanken på at det er en klatrer der ute et sted, en som er på veg hjem fra en lang, lang tur – og en dag skal vi ta oss tid til å prate ut om alle tingene, alt sammen.

10 thoughts on “Minner fra en bratt verden”

    1. Hvis bildene bare skal brukes til private/ikke-kommersielle formål, så er det ok. Uansett ber jeg om at det opplyses i bildeteksten hvem som har tatt bildene hvis de skal re-publiseres på en annen nettside.

  1. Eg e me om dåkker gamle treng en ungdom til å lede den enkle graden 5-. Hadde vært ufattelig gøy å klatra ilag med to legender innen norsk fjellklatring. Bare tanken på di historiene og bildene som kommer iløpet av og etter turen gjør at eg får gåshud på hver tomme over hele kroppen.

  2. Ja, dette var trivelig lesing for en stakkar langt ute til havs på ei plattform. Bare for detaljene sin skyld så kjørte jeg en Peugeot 504 og senere en 505. Vi for ta oss en tur igjen sjøl om du er blitt litt svak for flatere landskap.

    1. Hei Børge! Beklager at jeg rota m biltypen, jeg skrev faktisk 505 først men fant ut at det måtte være feil – jeg er ikke så flink m biler…:) Jeg har en drøm om å klatre Drømmediederet, men da er jeg redd du må taue meg opp, jeg er nok litt ute av trening etter mange år på flat mark :)

      1. Avtale Kjetil, men da må jeg begynne sikre med tau igjen, har praktisert mest sikring med falldemper og sikringsmidler på turer alene.
        Tror ikke jeg har glemt hvor linja går.

        1. Da har vi en avtale Børge, det kan jo bli morsomt! Det er skam at jeg aldri har fått gått den ruta. Håper jeg kommer meg opp med litt stramt tau fra oven… ;) Den siste turen du og jeg gjorde sammen var vel Sydpillaren på Mongejura? Vi får ta oss en lysbildekveld etter Drømmediederet og mimre litt om gamle dager!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.