Tinyhouse på sjøen

Jeg har fått meg ny båt, den fjerde og desidert minste skuta jeg har hatt i løpet  av mine tre år som båteier. Diotima er et minimalistisk og gammeldags tinyhouse på sjøen.

I to og et halvt år var jeg plaget av den beryktede tre-fots syken som nesten alle småbåteiere rammes av – opplevelsen av at alt hadde vært så meget bedre dersom båten bare hadde vært tre fot lengre. Tre fot – én meter – det er mye når hjemmet er bare tretti fot langt og ni fot bredt.

Den første båten var en 40 år gammel Granada, en dansk turseiler på 27 fot. Men jeg innså fort at den var for trang til å bo i og for spinkel til å dra på langtur med.

Så skiftet jeg til en 30 fots Albin Ballad fra 1978, en robust og velutrustet havseiler, og lenge tenkte jeg at den var akkurat stor nok til å tjene som bolig. Men, etter som tida gikk ble jeg stadig mer oppgitt over at minikjøkkenet og det bøttekottstore toalettet var så knipent og ukomfortabelt.

Så oppgraderte jeg til en Bavaria 32 fra 2002, en ganske moderne og romslig båt med «alle» bekvemmeligheter; et komfortabelt toalett med varmt vann og dusj, kjøkkenkrok med gasskomfyr, to lugarer og en salong med sitteplass til seks mennesker rundt det største bordet jeg noengang har eid.

Men, og det kom et men… Boende i den fine, moderne seilbåten ved kaia i Fredrikstad, midt i sentrum av en pulserende by,  fikk jeg en følelse av å være fanget. Båten hadde kostet meg så mye penger at jeg ikke kunne tenke fritt lenger i forhold til hvor jeg skulle bo og hvor jeg skulle seile. Plutselig var livet mitt omrammet av grenser og begrensninger igjen, nesten slik det var før jeg ga opp livet på landjorda og ble en vagabond.

Jeg hadde allerede fått en idé om å dra på en lang båttur tvers gjennom Europa, langs elvene og kanalene fra Nordsjøen til Svartehavet og Istanbul, Egeerhavet og Athen. Men, en 10 meter lang og nesten 2 meter dyp seilbåt ville ikke være spesielt hensiktsmessig på 90 prosent av den turen. Å gå med mast og heiste seil på kanalene og elvene er stort sett ikke verken mulig eller tillatt.

Det første jeg måtte gjøre straks jeg nærmet meg den første kanalen ville være å ta ned masten for å komme under de utallige bruene på vegen til Svartehavet. Å ha den 15 meter lange masta liggende på dekk gjennom en kanal- og elveseilas som ville kreve fire måneder, kanskje mer, virket ikke spesielt fristende. Alternativet, å få transportert masta med bil langs landevegen, ville koste en formue.

Den dype kjølen ville også være en kilde til stadige bekymringer. Faren for grunnstøtinger ville alltid være tilstede, og i noen av de minste kanalene ville jeg risikere at lav vannstand kunne hindre ferden. Ikke kunne jeg regne med å gjøre mange spontane strandhogg heller utenom de tilrettelagte og tildels dyre marinaene.

Så demret en helt ny og temmelig vill idé. Hva om jeg solgte seilbåten og skaffet meg ei lita og billig snekke i stedet? Så kunne jeg anvende de frigjorte pengene på å være lenger ute på tur i stedet. En liten båt ville være enklere å manøvrere og kontrollere inn og ut av de mange hundre slusene på vegen, og med en kjøl som stikker mindre enn en meter ned i vannet ville jeg kunne gjøre strandhogg på steder der jeg aldri kunne nærme meg land med seilbåten.

Ved å kutte utgiftene til avmasting i Tyskland og opprigging igjen ved Donaus utløp ville jeg også spare inn praktisk talt hele drivstoffbudsjettet.

Etter å  ha trålet finn.no falt valget på en 23 fots Fevik 715 fra 1985. Det avgjørende momentet var motoren, en 36 hestekrefters Bukh, i følge produsenten verdens beste og mest pålitelige marinemotor. Motoren var ombygd fra saltvannskjøling til ferskvannskjøling og i følge selgeren totaloverhalt. Båten virket ok ellers også, ingen spor etter vannlekkasjer, og skroget virket helt og fint. Riktignok en nesten latterlig liten lugar med to smale sengebrisker, og en like komisk og primitiv «bysse», som ganske sikkert ble designet av en mannlig ingeniør uten interesser for kjøkkenstell og matlaging tidlig på 1980 tallet.

Men tanken på å bo trangt og ukomfortabelt var jeg allerede grundig fortrolig med. Fevik’en var akkurat stor nok, faktisk nesten litt koselig i lugaren når jeg krøp ned i soveposen på den smale sengebrisken og ga meg over til minnene om alle de gangene jeg hadde fantasert og snakket og skrevet om å bo i et bitte lite tinyhouse.

Og cockpiten under bomullskalesjen var jo rene danseplassen sammenlignet med de trange cockpitene jeg hadde blitt kjent med fra de tre foregående seilbåtene. I den romslige uteplassen i snekka kunne jeg reise meg opp i full ståhøyde og gå en bitteliten runde bakover – riktig nok bare to-tre steg, men nok til at jeg fikk følelsen av å kunne rette ryggen og røre meg. Ikke minst slapp jeg den litt knugende følelsen av å være fanget nede i dypet av en båt med bare små lysglugger.

For sikkerhets skyld hadde jeg gjort avtale på forhånd med båtboernabo Leif Skrøvset om å få litt praktisk hjelp, dersom det mot formodning skulle dukke opp noen  småproblemer med motor og elektriske installasjoner.

Og den samarbeidsavtalen viste seg fort å være mer verdt enn jeg i mine mest mistroiske stunder kunne ane før båten ble satt på vannet. Sett i ettertid er jeg usikker på om jeg hadde kjøpt snekka hvis jeg hadde visst hvor mange timer som måtte til før båten ble klar for langtur.

Men Leif er av den typen som helt bokstavelig tenker at ingenting er umulig – problemer er til for å løses, det tar bare litt lenger tid. Dessuten er han den reneste mirakelmann når det gjelder å analysere tekniske problemer og foreslå praktiske løsøninger. Han leser tegninger over elektriske installasjoner med samme letthet som jeg leser tunge, russiske romaner.

Aller mest har jeg satt pris på hans evne og vilje til å oppmuntre en stundesvis motløs og  sur og lei båteier. De gangene jeg har mumlet om å selge eller senke båten har han lagt handa trøstende på skuldrene mine og sagt at dette går fint, dette klarer du, ikke mist motet!

Heldigvis har verken Leif eller jeg noengang mistet troen på at båten og motoren er grunnleggende sunn og frisk. De fleste av arbeidstimene har gått med til å oppgradere det tekniske anlegget, skifte ut dårlige og gamle ledninger, og installere nytt utstyr. Problemene vi har hatt med motoren må i hovedsak tilskrives de som satte den inn i båten – den jobben ble gjort av udugelige amatører som må ha hatt mer mot enn vett og kunnskap om oppdraget de påtok seg!

Nå er mirakelet på det nærmeste ferdig utrettet – bank i bordet! Båten har omsider vært på et par utflukter i skjærgården utenfor Fredrikstad, motoren putrer og går som den skal, nødvendig navigasjons- og kommunikasjonsutstyr er på plass, dieselvarmer er montert, el-anlegget er nesten totaloverhalt – i det hele tatt … jeg kan bare krysse fingrene og rette en stille bønn til havguden Poseidon om at det ikke skal dukke opp flere tekniske utfordringer og problemer.

Har jeg så gjort et klokt valg?

Med handa på  hjertet – jeg tror ikke noen er mer i tvil om det enn jeg sjøl. Jeg er usikker på nesten alt som det er mulig å tvile på. Motorens pålitelighet, min egen manglende interesse for og kunnskap om mekanikk og skruing, lengden på turen, det miljøfiendtlige dieselforbruket, kostnadene, bekymringene for alt som gan gå galt, alle slags uforutsette skjær i sjøen, spektakulære havarier, meningen med hele prosjektet…

Jeg vet bare at jeg må gjøre det. Spør meg ikke om  hvorfor nå, jeg skal komme tilbake med en grundig utredning om det temaet etterhvert. Men det er for seint å snu, jeg drar snart avgårde, kan nesten ikke vente lenger…

Jeg har forsøkt å presentere idéen for ganske mange mennesker allerede, og knapt en eneste har unnlatt å heve øyenbrynene når jeg har prøvd å forklare at jeg skal ut på en 6-7000 nautiske sjømil lang båtreise med ei 23 fot lang snekke fra 1985. Enkelte har ikke klart å spare seg for å komme med spydigheter og hånlige smil. Andre har holdt klokelig kjeft og bare snudd seg stille bort. Noen få har reagert med glade oppmuntringer og en tilsynelatende entusiasme som har fått meg til å undres over om de egentlig har litt lyst til å være med på deler av turen.

Turen fra Fredrikstad til Athen gjennom et dusin forskjellige land med minst like mange ulike kulturer og språk er 6500 kilometer lang, 3500 nautiske mil, tilsvarende avstanden Fredrikstad – New York over Atlanterhavet, mer enn det dobbelte av lengden til norskekysten. Noe vil gå galt undervegs, det sier seg sjøl. Spørsmålet er ikke om jeg får problemer, men hva slags problemer.

En av de beste oppmuntringsknepene jeg vet om er å tenke på Aina Cederblom, som seilte praktisk talt samme rute som jeg planlegger i 1931, i en åpen og atskillig mindre og mer ukomfortabel båt enn det jeg har. Beretningen om hennes eventyrlige liv som sjøfarer er så fantastisk og beundringsverdig at mitt eget eventyr virker som en gjennomforsikret og kjedelig søndagstur.

Jeg har skrevet om Aina Cederblom tidligere, og hvis du ikke allerede har lest historien, så vil jeg på det sterkeste anbefale å bla deg bakover til «Verdenshavenes vagabond».