Verdenshavenes vagabond

«Aina Cederblom  (1896 – 1986 ) var en märklig person. Hon älskade äventyr, for ensam med sin lilla femmeters snurrebåt till Svarta havet och Medelhavet, till de grönländska isvidderna och  gjorde fantastiska båtfärder i fjärran östern.»

Slik begynner en av beretningene om Aina Cederblom. Den svenske kvinnen klarte å forbli ukjent for det store publikum helt til hun ble presentert i en utgave av SVT’s «Här är ditt liv» i 1980. Etter at hennes fantastiske liv ble brettet ut i fullversjon på fjernsynsskjermen var hun med ett slag rikskjendis og utropt til en av Sveriges mest dristige eventyrere.

Historien begynner 26. desember 1896 i Stockholm der hun ble født og vokste opp. Hun utdannet seg som tegningslærer og tekstilkunstner, men hun må ha hatt en helt spesiell utferdstrang allerede som ganske ung.

Jeg kom over historien hennes ved en tilfeldighet, og ble umiddelbart dypt fascinert, ikke minst fordi Aina Cederholm som ung kvinne nesten ett århundre før meg gjennomførte nesten nøyaktig samme båtturen som jeg sjøl planlegger. Fra Skandinaviske farvann gjennom de europeiske vannvegene, nedover den 3.000 kilometer lange Donaufloden til Svartehavet, ut Bosporosstredet forbi Istanbul, vestover Middelhavet til Marseilles og nordover igjen hjem til Sverige gjennom Frankrike og Tyskland.

Rospiggen 1

I 1931 kjøpt hun sin første båt, Rospiggen I, en åpen farkost, knapt fem meter lang, med en påhengsmotor som sparket fra med ikke veldig imponerende åtte hestekrefter.

«Hon köpte en karta, följde med fingrarna floder och kanaler och bestämde sig för att fara till Wien med sin lilla snurrebåt. Hon berättade om sina drömmar för en kamrat, som tyckte att hon var galen. Sedan höll hon sina planer för sig själv.»

Aina Cederblom la fra kai i Stockholm en augustdag i 1931. Ikke et eneste menneske sto igjen på kaia og vinket henne avgårde. Hun hadde ikke fortalt en levende sjel om hvilken vanvittig reise hun hadde tenkt seg ut på med den skrøpelige småbåten.

Utrustningen var om mulig enda mer beskjeden enn båten. En liten veske under fordekket rommet det mest nødvendige av personlige eiendeler. Det eneste ekstra båtutstyret hun hadde bevilget seg var et tikilos anker. To tynne tepper, en pute stoppet med høy, ei tjukk kåpe til å sove i og en regnfrakk – det var alt. Maten oppbevarte hun i en kurv.

Allerede første dag på sjøen gikk hun tom for bensin. Men Aina Cederblom viste umiddelbart sine evner til å improvisere. Hun rodde til land for å kjøpe drivstoff, men ingen bensinstasjon var å finne. Det eneste hun fant var en skole, der de hadde en orm oppvevart i en flaske fylt med bensin, ettersom de ikke hadde tilgang på sprit. Aina fikk halvparten av ormbensinen, akkurat nok til at hun fikk manøvrert seg videre sørover kysten til neste havn der det var bensin å oppdrive.

Og slik fortsatte det. Hun og Rospiggen navigerte seg møysommelig nedover den svenske østkysten, med en kranglete motor som prustet og peste og stadig måtte justeres og overhales.

I Trelleborg, lengst sør i Skåne, skuet hun utover den åpne havstrekningen i retning Danmark. Hun studerte det eneste kartet hun hadde i båten, et jernbanekart over Norden, og stakk ut en kurs mot det hun mente måtte være danske Møns klint syd for København . Nå angret hun bittert på at hun ikke hadde tatt seg råd til å investere i et kompass, men skjøv båten ut på vannet og startet motoren.

Av en eller annen grunn mistet hun retningen, og da hun omsider kom seg i land igjen forsto hun at hun bare var kommet til Falsterbo, fortsatt i Sverige, bare noen sjømil vest for Trelleborg.

Her bestemte hun seg for å sette kursen mot Warnemünde på den tyske Østersjøkysten. 80 sjømil åpent hav. Hun beregnet at ved å holde en bestemt vinkel mot bølgene burde hun til slutt nå fram til bestemmelsestedet.  Etter noen timer sank Sverige ned bak horisonten, og sjøen ble atskillig grovere enn hun satte pris på. Ved et skjebnens lykketreff fikk hun øye på noen fiskebåter, som hun antok holdt kurs mot Warnemünde. Hun bestemte seg for å legge seg i kjølvannet til fiskerne, og utpå kvelden kunne hun lykkelig klatre opp på kaikanten i den nordtyske havnebyen.

Kanalene

Nå var hun ferdig med den første havkryssingen, og kunne konsentrere seg om å navigere seg sørover gjennom det tyske kanalsystemet. De neste etappene ble en prøvelse, motstrøms oppover elvene, og ikke minst med et vedvarende regnvær som høljet ned dag og natt.

I Dresden fikk hun dratt Rospiggen opp på land og plasserte båten på en jernbanevogn. Dette var mange tiår før åpningen av Main-Donaukanalen oppe i Schwarzwalds dype skoger, og skulle hun få båten over til den gigantiske elva som renner ut der Europa møter Asia, så var transport over land eneste mulighet.

I Regensburg ved Donaus bredd ble Rospiggen satt på vannet igjen. Endelig kunne hun seile medstrøms. Men ferden nedover den ubegripelig lange elva med et endeløst antall meandersvinger viste seg å gi nervepåkjenninger så det holdt. Særlig på grunn av den kranglevorne motoren, som hun aldri kunne stole på.

I Passau plukket Aina motoren helt fra hverandre. Hun la fra seg hver eneste skrue, mutter og motordel sammen med en lapp som forklarte hvor delene skulle sitte. Etter demonteringen satte hun inn alle deler med olje og fett, skrudde maskinen sammen igjen – og dro i startsnora. Det viste seg at motoren gikk feilfritt, og ferden kunne fortsette.

I vakkert høstvær fortsatte hun videre nedover Donau til Pöchlau, der Rospiggen ble halt på land og lagt i vinteropplag. Aina sjøl dro hjem til Sverige for å vente på våren.

Et halvt år senere var hun tilbake. Nå hadde hun lært av sine dyrekjøpte erfaringer og hadde med seg ekstra bensinkanner, kompass, bedre kart og bedre klær. Ikke minst fikk hun plassert en 70 liters bensintank under den ene tofta i båten.

Advarsel

Ved ankomsten i Wien ble hun advart om at hun måtte regne med å bli beskutt av grensekontrollpostene videre nedover elva dersom hun ikke stanset. Og enda lenger nedover ville hun risikere å møte røvere og banditter.

Ved den Ungarske grensestasjonen Szob oppsto det enda et problem. Tollerne nektet å akseptere Rospiggens tollpapirer. Alternativet var å legge igjen båten, eller å fortsette videre under soldateskorte.

Aina Cederblom valgte soldateskorten, og fikk med seg en soldat med sabel og pistol. Men Aina mente at de burde dele på byrden med å bære våpnene, og fikk overlevert pistolen. Men da hun begynte å fingre nokså skjødesløst med våpenet ble soldaten nervøs og krevde å få det tilbake.

I Budapest fikk hun overbevist myndighetene om at hun slett ikke hadde onde hensikter. Soldaten slo hælene sammen, hilste ærbødig til luen og forsvant sammen med pistolen og sabelen.

Aina og Rospiggen seilte videre nedover og passerte den beryktede Jernporten med de livsfarlige strømvirvlene uten større problemer. Rumenerne viste seg å være et langt mer vennligsinnet folkeslag enn det de fordomsfulle ryktene fortalte.

Men da hun skulle manøvrere seg gjennom det kronglete Donaudeltaet og ut i Svartehavet oppsto det likevel flere dramatiske episoder. Flere ganger ble hun forsøkt innhentet av tvilsomme menn som hadde fattet interesse for den fremmede kvinnen i den uvanlige båten. Ved ett tilfelle ble hun beskutt etter at hun avviste et tilbud om å stige i land.

«Snällt av dem att varna mig”, tenkte hun. «Antagligen var jag på väg mot något farligt grund, men de skjuter dåligt. Jag kunde ju ha blivit träffad!»

Et annet sted passerte hun to soldater som sto inne på land. Først vinket de til henne, men så begynte de å skyte. En av kulene traff motoren, som reagerte med å ruse opp i maks turtall. Dermed skar Rospiggen i fem knops fart rett til havs, og Aina Cederblom så aldri noe mer til de ilske soldatene. Først ut på kvelden kom hun til å tenke på at soldatene kanskje var grensevakter mot Bulgaria, og at de bare var ute for å sjekke papirene hennes.

Istanbul

Langt ut i juni måned gled Rospiggen inn gjennom Bosporosstredet og la til kai i Istanbul. Her måtte Aina Cederblom ta et avgjørende valg. Hun hadde hele tiden tenkt at hun skulle være tilbake i Sverige i løpet av den kommende høsten. Nå hadde hun Dardanellene med sine vanskelige strømforhold foran seg, og Egeerhavet med sine beryktede og uforutsigbare kastevinder. Skulle hun rekke tilbake til moderlandet før vinteren måtte hun finne en snarveg.

Et svensk fartøy som lå ved kai i byen ble redningen. Rospiggen ble heist ombord i S/S Småland og frakteskipet satte kursen rundt den greske kysten og over til Messinastredet mellom det italienske fastlandet og Sicilia.

Da Rospiggen ble satt på vannet igjen viste det seg at trebåten hadde tålt overfarten dårlig. Den brennhete sola hadde tørket og krympet treverket slik at båten lakk som en sil de første dagene. Men det turkise saltvannet gjorde underverker og glipene mellom kledningsbordene ble smalere for hver time som gikk.

Ferden oppover den italienske vestkysten gikk stort sett problemfritt. Den eneste dramatikken var kollisjonen med en delfin. Delfinen forsvant i dypet, men brytepinnen på propellakslingen var knekt. Ekstra brytepinne hadde hun ikke med seg, men Aina Cederblom fant råd likevel. Hun skar til en seig og hard treflis fra skaftet på en tannbørste og den satte hun inn som erstatning for brytepinnen.

Da hun etterhvert nærmet seg Livorno langt nord på Italia-kysten ble hun overrasket av kveldsmørket og kom helt ut av kurs. I bekmørke siktet hun seg inn mot det hun antok var en fyrlykt, men da morgenlyset kom forsto hun at hun befant seg langt ute på det åpne havet. Langt ute mot horisonten skimtet hun noen små øyer og satte kursen i den retningen. Men timene gikk uten at øyene nærmet seg.

En enkel sak

Aina Cederblom tenkte at navigasjonen burde være en enkel sak – det gjaldt bare å ha Italia på styrbord side, så skulle hun komme dit hun ønsket. Nå hadde hun bare disse ukjente øyene på styrbord side, og da sola gikk ned bak de samme øyene kunne hun ikke begripe hvordan det hang sammen.

Enda mer forvirrende var det at kompasset bekreftet at hun holdt hun den kursen hun skulle holde. Til slutt konkluderte hun med at hun måtte ha kommet helt på avveie gjennom natten i forveien, og at hun nå befant seg i et farvann hun ikke ante noen ting om.

Etter enda en brennende varm dag på havet, med en motor som fjusket og måtte plukkes fra hverandre og settes sammen igjen, nærmet Rospiggen seg et land med høye fjell. Hun styrte mot en by og endelig inne ved kaia spurte hun forsiktig det første mennesket hun møtte om hvor hun befant seg.

– Nå er du på Korsika, var svaret!

I løpet av de siste døgnene hadde hun krysset 120 kilometer med åpent hav fra Italia og nærmest ved en tilfeldighet truffet på den lilla franske øya helt uten å ane hvor hun befant seg. Hvordan skulle hun nå komme seg tilbake til det europeiske fastlandet igjen? En ny og potensielt farlig havkryssing nordover til Frankrike var hun skeptisk til.

– Det kan du klare om du har et godt kompass i båten, var rådet hun fikk fra kapteinen på rutebåten som gikk mellom Calvi på nordspissen av Korsika og fastlandet.

– Her har du Calvi og der har du Monaco, forklarte kapteinen mens han pekte på kartet over Middelhavet.

Kapteinen var vennlig nok til også å gi henne en kort innføring i fyrlyktkarakterene hun antakelig ville støte på etterhvert som hun nærmet seg Monaco. Og Aina Cederblom mente sjøl at kompasset var det ingenting feil med.

Dermed styrte hun nordover, og ettersom timene gikk kunne hun se at den berglendte Korsikanske kysten forsvant under horisonten bak Rospiggen. Langt forut kunne hun gradvis skimte franske fjelltopper reise seg over horisonten mot nord.

Rotur

Da var det at påhengsmotoren ga helt opp. Hun forsøkte å demontere den vrangvillige maskina, men to skruer lot seg ikke rikke. Men Rospiggen hadde to årer, og Aina Cederblom satte seg tappert til på tofta med ei hand på hver åre. Hvor mange timer og dager ville hun bruke før hun kunne sette beina på landjorda igjen?

To hvaler strøk forbi og blåste til den vesle motorløse båten, men forsvant i dypet uten å gjøre skade på Rospiggen.

Omsider dukket et tysk dampskip opp fra det store intet. Kapteinen tok Rospiggen på slep og lot Aina Cederblom klatre ombord. I Nice ble båten satt på vannet igjen, og ferden fortsatte for egen motor vestover Rivieraen til Marseilles. Der begynte den lange reisen nordover, først langs Rhoneelva helt opp til Lyon. Der fikk Rospiggen og skipperen togskyss videre til Strasbourg på grensen til Tyskland. Nå gjensto det bare en lang nedoverbakke langs Rhinen og de tyske kanalene ut til Nordsjøen, gjennom Kielkanalen og over til Østersjøen. Men Aina Cederblom ga seg ikke før hun passerte Gøteborg og tok Gøtakanalen tvers gjennom Sverige over til Stockholm.

En eventyrlig lang sjøreise gjennom og rundt Europa var gjennomført. En fantastisk historie om utferdstrang, besluttsomhet, utholdenhet og opplevelsesglede.

Men Aina Cederblom var ikke lei av havet og eventyret. Året etter var hun klar for en ny og enda mer hasardiøs sjøreise. Denne gang med en ny fem meter lang farkost. Rospiggen 2.

Men det er en helt annen historie som jeg skal fortelle en annen gang.

Kilder:
Aina Cederbloms långfarder

Aina Cederblom – Världshavens äventyrerska
Wikipedia

Bøker:
«En snurrefärd genom Europa», Aina Cederblom, Bonniers Förlag, 1932 (2. opplag 1938)
«Som sjöluffare på Atlanten», Aina Cederblom, Bonniers Förlag, 1934
«Världshavens vagabond», biografi av William Rigmark, Harrier Förlag, 1979