«Walden – Livet i skogene»

I dag ramla det ei bok ned i postkassa mi, en generøs gave fra et menneske som mente at dette er noe jeg bør lese: «Walden – Livet i skogene» av Henry D. Thoreau.

Etter at hundene har fått kveldsmaten sin, og mens isholka gjør skogsveiene ubrukelige til barmarkstrening, setter jeg meg ned på trappa i fem minusgrader, med kjeldress og hodelykt, og begynner å lese. Etter noen få linjer skjønner jeg at den gode Thoreau må være tvillingsjelen min. Og jeg tenker: Hvorfor har jeg ikke lest denne bok før?

Og i neste øyeblikk: Kanskje jeg ikke var klar før nå? Kanskje er det slik, som  enkelte hevder, at de «tilfeldige» hendelsene inntreffer akkurat når de skal? Hadde jeg fått denne boka i hendene tidligere i år, eller for fem år sia, så hadde jeg kanskje nøyd meg med et likegyldig skuldertrekk og satt den i bokhylla i påvente av en dag uten andre og viktigere gjøremål…

Men nå! Jeg sitter jeg og leser, med skjelvende fingre, og innbiller meg at det kanskje er et skjebnetreff … et omen, et varsel om at noe er i gjære, at noe vil skje…

Først et sitat fra «vaskeseddelen» på baksida:

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv – livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig – og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.»

Det er som jeg skulle ha skrevet det sjøl! Men Thoreau skrev dette i 1854, mens de fleste av hans samtidige var blendet av teknologiens og maskinenes massive og vidunderlige framrykninger på alle samfunnsfronter. Enkelte bøker blir skrevet flere generasjoner før leserne er klar for å lese dem. «Walden» er en av dem.

Henry D. Thoreau må ha vært en underlig skrue, der han brukte mesteparten av livet sitt, flere timer hver dag, på å vandre rundt i skogtraktene rundt den vesle provinsbyen Concord, et par mil nordvest for Boston. Han arbeidet ikke mer enn akkurat nok til at han klarte å livberge seg, og han reiste aldri andre steder. Han døde i Concord, 44 år gammel, av tuberkolose, forårsaket av et litt for uvørent friluftsliv i all slags vær, uten tanke på de helsemessige konsekvensene.

«Jeg har fartet mye, i Concord», sa Thoreau.

Oversetteren Andreas Eriksen skrev et forord til den norske utgivelsen i 1953, en morsom og lærerik innføring Thoreaus lille, store, rare verden. Her forteller han litt mer om småbyen Concord:

«Concord var tilholdsstedet for de såkalte transcendentalistene, en åndsretning med tydelig front mot de altfor snevre og forflatende oppfatningene som etter dens tilhengeres mening gjorde seg gjeldende i datidens kunst- og livssyn. Isteden tilstrebet de en utvidelse av begrepene. De ville sprenge det overflatiske og tre inn i det forunderlige».

Merkelappen «transcendentalister» må ha vært en smule misvisende, i hvert fall i ytre forstand, ettersom Thoreau og hans lille, eksentriske venneskare var svært opptatt av de helt enkle og bokstavelig talt jordnære ting. Det å kunne et håndverk var det gjeveste av alt. Enkelhet, enkelhet, enkelhet – det var valgspråket til Henry D. Thoreau.

«Bare ved et fortrolig kjennskap til de nære ting ble mennesket i stand tilå oppleve den sanne forening med kosmos»

Altså en slags fjern forbindelse med zen-budhismen, og Thoreau var da også fortrolig med nettopp budhistiske tekster. Våre dagers alternative new-age svermerier ville neppe ha tiltrukket Thoreau i nevneverdig grad.

I to år bodde han i ei primitiv, sjølbygd koie ved den vesle innsjøen Walden. Boka handler om disse to åra, og de tankene han gjør seg mens han observerer den stadig raskere pulsen som mer og mer dominerer dagliglivet til småborgerne i den vesle byen en kort spasertur unna.

Thoreau flyttet altså ikke langt ut i ødemarka som Dick Proenneke (se videoen). Men drivkraften var antakelig ikke så ulik hos de to. Begge to praktisk anlagte menn med sans for å leve seg inn i naturen, tettest mulig – framfor å reise ut og se på verden utenfra.

Eller som Arne Næss sa det: «Det gjelder å konsentrere seg om det viktigste, og la resten skure».

Men nå er det på tide å lese boka. Slik innleder Thoreau sin legendariske beretning:

«Da jeg skrev de følgende sider, eller rettere sagt de fleste av dem, levde jeg alene, i skogene, halvannen kilometer fra nærmeste nabo. Jeg holdt til i et hus jeg selv hadde bygd ved bredden av innsjøen Walden i Concord, Massachusets, og livnærte meg av det jeg kunne skaffe meg ved eget fysisk arbeid. I to år og to måneder bodde jeg der…»