Minner fra mektige Vengetindene

Inspirert av en serie meldinger på Facebook de siste dagene har jeg lyst til å skrive noen linjer om Vengetindene, det høyeste og mest alpine fjellmassivet i Romsdalsfjella. Jeg har tidligere skrevet en epistel om Romsdalshorn («En ruvende dame«), men Vengetindene rager høyere, både rent fysisk, men antakelig også i bevisstheten til de fleste aktive og forhenværende fjellklatrere.

Store Vengetind, 1852 moh., ble besteget første gang i 1881 av William Cecil Slingsby og Johannes Vigdal. Året etter fulgte Carl Hall og Erik Norahagen etter, og i årenes løp har det blitt klatret en lang rekke ruter i området. Vesteggen og Drømmediederet har fått ry på seg for å være blant de aller fineste medium vanskelige høgfjells klatrerutene i Norge, mye på grunn av den fine og faste fjellkvaliteten. Men også Sydveggen på Store Vengetind og Sydvestveggen på Lille Vengetind byr på fin klatring i fantastiske omgivelser.

En fjellrygg binder sammen Vengetindene med Kvanndalstind (1744 moh.), og øst/nordsiden av dette alpine fjellmassivet danner en botn med oppsprukne isbreer som er litt utypisk for Romsdalsfjella. Mer om dette nedenfor.

Sjøl sto jeg på toppen av Store Vengetind første gang en augustdag i 1975 som 16-åring etter å ha gått opp Normalvegen sammen med veteranen Adolf Grüner. Han hadde et 30 meter langt 9 millimeter moderne strømpetau, en hank med velbrukte bolter, boltehammer, to brystseler – og ikke minst: han visste hvor ruta gikk og hadde lang fartstid som tindebestiger. Adolf var godt over 50 år, og en særdeles godlynt og klok mentor for vennegjengen av utålmodige unge tenåringer som ville utforske Romsdalsalpenes mange muligheter. Klatrekurs var ukjent på den tida, og guideboka «Walks and Climbs in Romsdal» av Trollveggen-pioneren Tony Howard var det eneste hjelpemiddelet vi hadde for å orientere oss opp skarpe egger og bratte fjellsider. Og når «Walks and Climbs» ikke var til noen hjelp måtte vi oppsøke Adolf, som alltid var tilgjengelig for å gi råd og tips på bakrommet i tobakksbutikken i Romsdalsvegen på Åndalsnes.

Jeg har mange flotte minner fra Vengetindene, og hver gang jeg er tilbake på Åndalsnes glaner jeg lengselsfullt opp mot den takkete tinderekken som rager opp mot himmelen i sørøst. I ungdomstida tilbrakte jeg utallige timer med å granske det forrevne fjellet i kikkert gjennom stuevinduet hjemme på Vangan. Der ble mange drømmer og fantasier om bratte eventyr og strabaser unnfanget. I dag kan jeg uten tvil fastslå at synet av Vengetindene, Romsdalshorn og Trolltindene fra mitt barndoms stuevindu formet meg som menneske. Hvordan livet hadde blitt om jeg vokste opp i ei flatbygd på Østlandet er vanskelig å forestille seg.

Et par av de sterkeste minnene fra Vengetindene er knyttet til solobestigninger av fjellet.  Sitat fra turdagboka 17. februar 1977:

«Jeg gikk alene denne gang. Opp på Store ad Normalvegen (fulgte den morsomme ryggen til venstre for Storgjelet), fra toppen ned østryggen til Galleriruta, som jeg fulgte til skaret mellom Store og Lille. Snøen var dyp og løs på Galleriet, litt usikkert. Jeg overnattet i bivuakkteltet mitt i skaret, og sov fra kl. 8 om kvelden til kl. 8 om morgenen. Dagen etterpå fulgte jeg Nordryggen til Lille Vengetind, hvor det blåste en kald og hard vind. Skyer og skodde ødela utsikten sydover og vestover, men ellers bra vær. Nedturen gikk ned vestgjelet i dyp snø.»

Når jeg leser gjennom dettet notatet blir jeg slått av den nøkterne stilen. At jeg som relativt uerfaren 17-åring ga meg ut på denne hasardiøse vinterbestigningen virker nokså uforståelig i dag. Jeg husker fortsatt sjokket da jeg nådde pinnakkelrekken i toppen av Storgjelet og oppdaget at jeg hadde glemt igjen det meste av maten hjemme. Det eneste jeg fant i sekken var noen teposer, litt sukker og et par munnfuller med brødskiver. Hva tenkte jeg da, der jeg sto og glante oppover de snødekte flankene flere hundre meter oppover mot toppen på Store Vengetind? Overnattingen i skaret mellom Store og Lille, der en voldsom vinterstorm fra nordvest tok tak i det vesle teltet/vindsekken, og jeg var seriøst bekymret for at jeg skulle bli blåst over snøkammen og ned i den svarte, djupe brebotnen på østsida. Og hva med traverseringen av Østveggen langs den smale, snødekte Gallerihylla? I dag blir jeg småskjelven bare av å se bildene jeg tok fra Lille Vengetind tilbake mot Store Vengetind. Jeg ser den minimale hylleformasjonen der jeg famlet meg fram i snøen på leting etter trygge fotfester, men angsten og usikkerheten jeg MÅ ha følt den dagen er som blåst bort. Var jeg virkelig så dum og gal?

Et annet sterkt minne er fra sommeren samme år. En langtur som neppe veldig mange andre har repetert. Jeg husker at foreldrene mine reiste på helgetur til hytta på Lesjaskog uten at jeg fortalte hvilke planer jeg hadde lagt for helga. Lørdag morgen startet jeg fra Åndalsnes, gikk opp på Nesaksla, bortover til Blånebba (kjent som «Romsdalseggen» nå i dag), fortsatte ned til Litlefjellet, opp Nordveggen på Romsdalshorn, med 10 kilos sekk på ryggen uten tau, ned igjen Normalvegen, overnatting i «Hånnjbotn» uten sovepose, dagen etterpå opp på Søre Vengetind, hele tinderekka bortover, opp på Lille Vengetind, ned i skaret og opp Sydveggen (Heen-Grønlund ruta, 4÷). Da jeg kom ned til bomvegen i Vengedalen seint søndag kveld var det ikke bilskyss å få, så da var det å gå ei lang og seig mil ned til Isfjorden og haike hjem igjen til Åndalsnes.

Foreldrene mine spurte meg antakelig hvor jeg hadde tilbrakt helga, men jeg husker ikke hva jeg svarte. Antakelig ønsket de ikke å vite det heller.

Et tredje minne, fra sommeren før, den gang vi ennå var for virkelige grønnskollinger å regne: Superveteranen Arne Randers Heen var bekymret for at den gamle vardeboka på Store Vengetind var i ferd med å gå i oppløsning. Men i en alder av over 70 år så han seg ikke i stand til å klatre til topps sammen med kona Bodil, med den blybeslåtte (!) kassa han hadde snekret i hop som erstatning for den gamle. Derfor inviterte han Stig Eide, Hans Christian Doseth og meg til å være med som bærere. Vi strevde oss opp det uendelig lange Vestgjelet og byttet på å bære det bokstavelig talt blytunge monsteret på ryggen. Alt gikk fint, også med det godt tilårskomne ekteparet.

Oppe i skaret mellom Store og Lille bestemte Hans Christian og jeg oss for å gjøre et forsøk på å klatre Sydveggen via Heen-Grønlund ruta fra 1935 (samme som nevnt ovenfor). Vi hadde noen bolter og hver vår boltehammer, samt en beskjeden hank hexentrixer og en håndfull førstegenerasjons kiler – men ellers lite erfaring med klatring på firer-nivå. Tauet var et stivt, grått, østeuropeisk strømpetau vi hadde fått gratis fra tsjekkerne som gjorde den første vinterbestigningen av Engelskruta i Trollveggen vinteren i forveien, som betaling for at vi hjalp dem å bære utstyret ned Trollstigen etter at de nådde toppen.

30 meter oppe i Sydveggen ble vi stående fast oppunder et svakt overhengende kaminriss. Både Hans Christian og jeg gjorde hvert vårt forsøk, men vi kunne ikke begripe hvordan vi skulle klore oss opp den vanskelige passasjen over oss. Så skjedde det jeg aldri kommer til å glemme: Utgamle Arne Randers Heen, kongen av norsk tindesport fra gamle dager, reiser seg opp fra kvileplassen nede i skaret. I raske klyv kommer han joggende opp til hylla der vi står fast. Han småskjenner og rister oppgitt på hodet:

– Jeg forstår ikke hva som er problemet! Dette er da ikke noe vanskelig! Jeg har til og med hatt med meg kvinnfolk opp her! Se der, gå opp der, gjør sånn og sånn…

Arne Randers forsvinner ned igjen til sin kjære Bodil. Hans Christian og jeg bestemmer oss for at vi må opp, koste hva det koste vil. Og på et eller annet vis får vi kravlet oss opp det forbaskete kaminrisset. En time seinere møter vi Arne Randers og Bodil på toppen etter at de har traversert Galleriet og gått opp øvre del av Østryggen. Jeg tror ikke det kan ha vært noe ærefullt gjensyn med den legendariske tindebestigeren…

Det begynner å bli noen år siden siste gang jeg sto på toppen av Store Vengetind nå. Rundt årtusenskiftet var jeg med på en lang tinderangling via Østryggen på Kvanndalstind, over til Søre Vengetind, opp på Lille Vengetind og ned igjen Vestgjelet. Det jeg husker best fra den turen, bortsett fra det spektakulære landskapet, var opplevelsen av å ha dårlige nerver. Etter å ha vært ute av klatresporten i flere år ble jeg rett og slett mentalt utslitt av å være undervegs på kanten av avgrunnen gjennom to strabasiøse døgn. Høydeskrekken utvikler seg med årene hvis man ikke jevnlig sørger for å holde den på avstand!

Tilbake i 1986 gjorde Leif Håvar Kvande og jeg en minneverdig bestigning av Østryggen av Store Vengetind. En klatretur av moderat vanskelighet, men ekstremt lang. Anslagsvis to kilometer med klatring og klyving.

Leiv Håvar skriver følgende fra den turen:

«Husker ikke hvor mange taulengder det var, men siterer følgende fra turdagboka: 2.000 meter med klatring, 8 timer på klatringa. Finest klatring fra ca 1.000 meter, mye 3-er klatring, noen få 4-punkt, bør gås senere på året (enn 7. juni) pga snøsmelting. Anbefaler meg selv å starte i Vengedalen. Husker at vi startet opp noen sva/hylle formasjoner og at det var litt oppsøkende klatring.»

Jeg husker det som en flott langtur, og jeg har mange ganger seinere undret meg over hvorfor østsiden av Vengetindene ennå i dag er så lite besøkt. Østryggen på Store Vengetind må være en av landets lengste klatreruter i sitt slag, fullt overkommelig for klatrere med moderate tekniske ferdigheter. Men såpass lang at det er greit å ha gode taulagsrutiner for å nå toppen i løpet av én dag.

Nordryggen på Kvanndalstind, 11 taulengder, er også et bra alternativ som sjelden blir gått, etter det jeg forstår. Og så er det Mjølnerbreene med sine ikke altfor krevende brefall – nokså uvanlig til Romsdalsfjella å være.

Jeg har noen ugjorte ting på Vengetindene. Tida går, men jeg håper en dag å komme meg i form til å gå Drømmediederet. Det har jeg faktisk aldri gjort, av ulike årsaker. Visstnok en av de fineste høgfjells klatrerutene i landet. Det er viktig å ikke gi slipp på drømmene. Drømmediederet er der, og jeg er på veg – i fantasien.

* Jeg er svært usikker på hvem som er førstebestigere på rutene 6, 7 (Mjølnerbreene) og rute 8 (Østryggen). Guidebøkene gir ingen opplysninger om bestigninger som er gjort tidligere enn de forslagene som er oppført her. Dersom noen er bedre informert enn meg så vil jeg gjerne få beskjed om det!

Bildegalleri: