What a wonderful world

Apokalypsen som filmkunst: I filmen»The Road» møter vi en far og hans sønn som vandrer ensomme gjennom et øde og forkullet landskap. Alt levende synes å være utdødd. Himmelen er mørk. Kulden er bitende, og snøen som faller er grå. Målet deres er kysten, men de vet ikke hva som venter dem der. De har ingenting annet enn klærne de går i, en handlevogn med noe mat og hverandre. Bare en pistol til å forsvare seg med mot de få lovløse sjelene som fortsatt lever. De vandrer gjennom det redselsfulle landskapet, med tomme mager, men med en indre flamme som holder dem i live. Viljen til liv.

«The Road» er en tidstypisk apokalypsefilm – den sier kanskje mer om oss nålevende enn om de framtidige menneskene som vil måtte kjempe for å berge livet på en klode som er utpint og ødelagt av overforbruk, miljøødeleggelser, klimakatastrofer og sosiale konflikter.

Vi lever i ei tid som flommer over av kunstneriske, apokalyptiske framtidsscenarier. Jeg må tilstå at jeg er blant dem som lar seg fascinere av undergangsmagien. Og jeg er ikke alene. Skribent og litteraturviter Norunn Ottersen Seip, skriver på nettverksbloggen «Kulturverk»:

Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.

Apokalyptiske visjoner tilfører dybde – og tyngde – til en tilværelse som ellers er forringet av en uutholdelig letthet.

Norunn Ottersen Seip antyder også en forklaring på hvordan fasinasjonen for det groteske og grusomme oppstår, men at tiltrekningen samtidig er skambelagt:

Det estetiske aspektet ved det forferdelige, kan vi ikke underslå. Vi elsker det groteske, og det som er vakkert og grusomt samtidig. Den estetiske dragningen til det uetiske, er en egenskap vi skammer oss over.

Vi skammer oss over at vi higer etter å oppleve den kunsterisk framstilte tragedien. Lengselen etter undergang og sammenbrudd har noe mørkt, poetisk ved seg. De mest spektakulære og storslåtte undergangsdramaene tiltaler demonen Thanatos vi alle bærer i oss, men som vi aldri blir helt fortrolige med. Dødsdriften er både en vesentlig og kanskje nødvendig bestanddel av livet. Hvorfor skulle ellers mengden av katastrofefilmer, dramatiske tragedier og andre kunstneriske undergangsvisjoner oppnå en slik kommersiell suksess som de gjør? Millioner av mennesker er villige til å betale store pengesummer for katastrofeopplevelser mellom to permer, eller på kinolerret og TV-skjerm.

Norunn Ottersen Seip berører også en annen dimensjon ved vår fasinasjon for den varslede undergangen:

For i apokalypsen venter vi en ny begynnelse, en ny start. Vi venter at ting skal bli bedre, og at mennesket vil kjempe seg tilbake. Den apokalyptiske eksplosjonen blir i så måte et nytt big bang, et nytt univers, men denne gangen med mennesket i hovedrollen fra første stund.

Fasinasjonen for apokalypsen er en lengsel etter katarsis, den nødvendige renselsen, eliminasjonen av alt det ubehagelige i den nåværende kulturen. I følge Aristoteles har tragedien en rensende funksjon – katarsis framkalles når vi først oppskakes av det tragiske og deretter bli befridd for ubehaget og smerten. Vi lengter kanskje ikke etter tragedien, men vi har store forventninger om at det vonde skal bringe fornyelse og nytt liv.

Dette minner litt om et sentralt tema i mange av Dostojevskijs romaner: Lidelsen og soningen har en helbredende kraft – vi er alle skyldige overfor alle andre, og først når vi tar på oss skylden og soner vår straff, så kan vi ha håp om å bli hele og friske mennesker.

•••

Fra barndommen husker jeg hvordan hele ungeflokken slapp alt vi hadde i hendene for å løpe til den lokale brannstasjonen når sirena gikk. Og hvem kan si at de ikke får et aldri så lite adrenalinkick av å se sjukebilen rase avgårde for å hente eller bringe døende eller døde medmennesker? Og hvorfor higer unge menn etter slagmarken, om det ikke var fordi de har en djup lengsel etter å oppleve døden på nært hold? Vi ønsker at brannen lar seg slukke, at pasienten overlever, at soldaten ikke skal bli skutt – men et liv uten drama og tragedie ville være uutholdelig lett.

Sjøl har jeg alltid, i hvert fall helt tilbake til de tidlige tenårene, med nærmest euforisk entusiasme snakket høyt og varmt om at samfunnet en dag vil bryte sammen. Jeg minnes utallige diskusjoner fra 10, 20, 30 år tilbake, der jeg prediket at den teknologiske utviklingen og forbruksveksten vil komme til vegs ende – og at konsekvensene ville bli dramatiske. Og med en aldri sviktende standhaftig arroganse avfeide jeg alle motargumenter. Jeg var skråsikker på at jeg hadde rett – og at mine motdebattanter tok feil.

Jeg har den samme holdningen i dag – hver eneste dag får jeg bekreftet at mine ungdommelige spådomskunster ikke slo feil. Samtidig blir jeg opprørt av den ukuelige optimismen når det gjelder troen på at det finnes politiske og teknologiske løsninger på havet av problemer og kriser som venter oss.  Den naive optimismen er i mine øyne i seg sjøl et problem – fordi den er et hinder mot å sette i verk nødvendige og tilstrekkelig drastiske tiltak for å avverge sammenbruddet.

Optimisten hevder at vi lever i den beste av alle verdener. Pessimisten frykter at det er sant. (James Branch Cabell)

Jeg anser meg sjøl for å være kulturpessimist. Jeg tror ikke vi får oppleve en politisk styrt utvikling rundt problemene. Været blir villere og våtere, arbeidsløsheten og fattigdommen blir dramatisk mye mer omfattende, matmangelen blir merkbar også i vår del av verden, velferdsgodene blir underminert, kostnadene ved å holde hjulene i gang vil langt overstige inntektene fra produksjonsapparatet. Klokka er fem over tolv, og klokka kan ikke stanses eller snus.

Pål Steigan er en katastrofevarsler som jeg har stor sans for. I fjor utga han boka «Sammenbrudd», som jeg har omtalt HER, og som etter mitt skjønn fortjener å bli lest. Han skriver også en blogg der han viderefører argumentasjonen i boka. I et blogginnlegg skriver han med noe som ligner mistenkelig på ren og skjær entusiasme om hvordan hans egne katastrofeprofetier har vist seg å slå til:

Siden midt på 80-tallet har jeg sagt og skrevet at dersom ikke kursen blir lagt om, vil kapitalismen styre menneskeheten inn i den ene miljøkrisa verre enn den andre. Ikke sjelden har jeg blitt kalt “dommedagsprofet” av den grunn. Nå har tidsskriftet The New Scientist gjort en gjennomgang av de viktigste miljøkrisene, og jeg må innrømme at jeg har tatt litt feil: Det ser ut til å bli verre enn jeg trodde, og det skjer fortere!

Det gir selvfølgelig også en slags mening, eller trøst, å tro at man er blant dem som evner å forutse begivenheter som mange andre ikke kan, eller vil, ta inn over seg.

Filosofen Ludwig Wittgenstein sa noe om dette – om hvem man skal spørre for  å få en sannferdig beskrivelse av enden på en kultur. Apokalypsen kan bare beskrives med «forutanelsens dunkle språk»:

Man kunne si at sivilisasjonen må ha sine epikere på forhånd. I likhet med at man bare kan beskrive sin egen død på forhånd, forutseende, og ikke kan berette om den som en samtidig. Man kunne si: dersom du vil se beskrivelsen av en hel kulturs epos, må du søke blant verkene til de største i én tid i denne kulturen, fordi enden på denne kulturen bare kunne bli forutsett. Senere er det ingen der som kan beskrive den. Og det er derfor ikke så merkelig om det er skrevet i forutanelsens dunkle språk og bare er forståelig for noen få.
Ludwig Wittgenstein

•••

De fleste religioner og kulturer har to ting felles: En skapelsesmyte – og en fortelling om den endelige apokalypsen. En av de mest omtalte undergangsfortellingene som verserer nå om dagen er mayakulturens påståtte forutsigelse av 21.12.2012 som den aller siste dag. I så fall har vi kort tid på oss. Men vi gjenfinner en forestilling om at alt skal ta slutt en dag overalt hvor mennesker har grublet over hvor vi kommer fra, og hvor vi skal.

Store Norske leksikon oppsummerer ulike dommedagsfortellinger:

Dommedag, forestillingen om verdens undergang og at Gud skal holde dom over gode og onde. Denne kombinasjon finner vi først i iransk religion (zoroastrismen) og senere i jødedommen, kristendommen og islam, mens ideen om verdens undergang og dommen hver for seg finnes utbredt nesten i hele verden. Også i hinduismen og buddhismen finnes troen på at menneskene skal stå til ansvar for sitt liv, lønnes for sine gode og straffes for sine onde gjerninger.

Ideen om en kosmisk katastrofe, som betyr denne verdens undergang, men også gjerne en ny verdens fødsel, er en forestilling som gjenfinnes i mange utforminger. I den norrøne mytologi er det karakteristisk nok Fimbulvinteren som innleder verdens undergang, Ragnarok. Katastrofen har som regel ikke noe tydelig etisk aspekt, selv om den nye verden gjerne er tenkt lykkeligere og bedre enn den gamle.

I Zarathustras utforming av den iranske religionen inngår forestillingene om verdensundergangen og Guds dom i en intim forening. Den brennende metallstrøm som gjør ende på denne verden, er samtidig en rensende ild, som skiller de onde fra de gode, og det er bare de gode sjeler som får nye legemer og del i den nye verden.

De iranske forestillingene påvirket den jødiske religionen. Riktignok hører vi alt hos profeten Amos at Israel så frem til Jahves dag med store forventninger, men håpet var en nasjonal lykketid innenfor historiens ramme, selv om man uttrykker seg i kosmiske bilder. Først i ettereksilsk tid, under påvirkning av iransk mytologi og kosmologi, sprenges fremtidsforventningenes dennesidige og nasjonale ramme. Nye ideer om oppstandelse og dom, den kosmiske kamp mellom gode og onde makter, denne verdens undergang og det kommende gudsrike trenger inn. En himmelsk Messias skal åpenbares i de siste dager og holde dom over mennesker og engler; de gode skal gjenoppstå i paradis, mens de onde skal pines eller tilintetgjøres i helvete.

Urkristendommen overtar de jødiske forestillinger om dommedag og identifiserer Messias med Jesus, som snart skal komme igjen i makt og herlighet, gjøre ende på djevelen og hans tjenere, dømme levende og døde, og opprette Guds herlighetsrike. Forestillingene om dommedag i Det nye testamente er usystematiske og motstridende, noe som skyldes at de ble påvirket av hellenistiske ideer om menneskesjelens udødelighet og dommen som skal ramme den enkelte etter døden.

Forestillingen om en dommedag ved historiens ende, har med utgangspunkt i de bibelske fortellingene (Matt 25 og Åp) også fulgt den kristne teologien helt fra oldkirken av. Men det er ikke først og fremst i teologien at denne forestillingen har funnet sin videre utfoldelse. Det skjer også i den kristne kunsthistorien, der dommedagsmotivet spilte en sentral rolle i kirkeutsmykninger fra ca. 800-tallet og frem til middelalderens slutt. Især i de gotiske katedralene var dommedagsscenen et ubredt motiv, det var å finne i den såkalte tympanon, over inngangspartiet

Tanken om den ytterste dag da alle mennesker stilles for Guds domstol, er en grunnleggende trossannhet i islam, og var også et sentralt tema i Muhammeds første forkynnelse. Tallrike surer i Koranen er i sin helhet viet dommen og dommedag. Hadith-litteraturen har utdypet denne tematikken, og gir detaljerte beskrivelser av forløpet; av varsler som viser at tidens ende er nær osv. Koranens budskap om dommedag er knyttet til tanken om menneskets oppstandelse, frelse eller straff i det neste liv.

•••

What a wonderful world